– Kanskje man ikke skal gjøre det i en slam finale i NM
Studenten Marlene Rom Rysstad har drevet med slampoesi i kun to måneder når hun lyser opp på scenen i NM-finalen. Hun hadde bestemt seg for å gjøre noe litt annerledes denne gangen. Det skulle ende i tårer.
Publisert
Sist oppdatert
Marlene Rom Rysstad (26) er student på Kunstakademiet ved Universitetet i Bergen (UiB) og er lidenskapelig opptatt av å formidle. Hun elsker å stå på scenen og fortelle historier. Dette gjør hun gjennom både performancekunst, improteater, rap og slampoesi.
– For meg handler det bare om fremførelsen og innlevelsen i historien, om å fortelle en historie, sier hun.
Hva hun forteller er ikke like farlig.
Vil ikke kategorisere
Rysstad begynte med slampoesi i januar, og i februar representerte hun Bergen i NM-finalen etter at hun vant Vestlandsmesterskapet. Hvordan det skjedde er hun ikke helt sikker på.
– Kanskje det har noe med teaterbakgrunnen å gjøre, undrer hun.
Slampoesi er en kunstform og konkurransegren hvor poeter fremfører egne tekster på en scene. En fremførelse varer i opp til tre minutter, gjerne i flere runder. Fremførelsen er ofte farget av følelsene poeten prøver å formidle, og har ofte et rytmisk preg og høy intensitet. Det er vanlig at publikum bestemmer hvem som skal vinne.
Selv mener Rysstad at sjangeren kan romme mye mer enn denne enkle beskrivelsen, og at sjangere eksisterer for at publikum skal vite hva de går til.
– Man trenger jo ikke kalle det rap eller slam eller performance. Man kan jo bare si at det er det det er. Men folk har jo et veldig behov for å kategorisere slik at dette er slam, og dette er performance, og dette er rap.
Da Rysstad deltok i Vestlandsmesterskapet, skilte hun seg litt fra de andre og mer erfarne deltakerne
– Jeg merket jo når de slammet, at de var mye tryggere i sjangeren. Men jeg driver fortsatt og utforsker hva sjangeren kan romme.
Personlige historier ble for personlig
Spesielt vanskelig synes hun det er å bruke veldig personlige historier.
– Jeg hadde jo ikke skrevet om noe som var ukomfortabelt privat. Sånn PMS og sånn er jo ting som jeg ikke synes er flaut å snakke om i det hele tatt. Mens de andre virkelig bjuda på. Mor-som-har-hatt-kreft historier og sånt.
Likevel følte hun at hun måtte bryte ut av komfortsonen for å kunne konkurrere med de andre deltakerne i NM-finalen. Hun bestemte seg for å skrive om en god venn som har gått bort. Dette skulle bli hennes avsluttende bidrag i NM-finalen.
Etter fremførelsen brøt hun ut i tårer.
– Det synes jeg var for ukomfortabelt. Det kommer jeg nok ikke til å gjøre igjen fordi det var så jævlig etterpå. Jeg har ikke følt at jeg klarte å gi den historien en verdig fortelling.
Rysstad følte på et press hun ikke hadde følt under Vestlandsmesterskapet. Plutselig var det en gevinst å vinne.
– Du får jo 10.000 kroner du kan disponere, gi vekk eller gjøre hva du vil med. Og du får jo delta i verdensmesterskapet. Så da var det plutselig ikke bare gøy lenger. Da var det litt alvor også.
Hun tar med seg mye god erfaring fra kvelden, selv om det ikke endte slik hun hadde håpet.
– Jeg synes det er viktig å tørre å fortelle de vonde tingene. Men kanskje man ikke skal gjøre det i en slam finale i NM.
Til tross for kun et par måneders erfaring og noen tårer endte Rysstad på en tredjeplass i NM. Hun skal ikke gi seg med det.
– Skal du prøve igjen neste år?
– Ja, jeg tenkte det. Hvis jeg ikke skal på ferie til Hawaii eller noe sånt. Men hvis jeg ikke skal på ferie til Hawaii eller noe sånt, så har jeg lyst til å være med neste år.
