Skinnmager moral

I mediebildet i dag debatteres det mye om hva som er god journalistikk og underholdning og hva som ikke er det. Et problem i den diskusjonen er at det hos enkelte medieorganer skjules dårlige holdninger under et bilde av høy moral.
La oss ta en titt på for eksempel Det Nye, KK, Henne eller omtrent et hvilket som helst blad som henvender seg til unge kvinner i dag. Med jevne mellomrom, og de er ikke altfor lange heller, skriver denne type blader tragiske og gripende historier om unge jenters kamp mot anoreksia, bulimi og et dårlig selvbilde. Disse reportasjene kan sikkert være til litt hjelp og støtte for andre i lignende situasjon, men det er noe som skurrer. Problemet er nemlig at i samme nummer som de skriver om «Else som nesten sultet seg til døde», trykker de reklamer der modellene er unge og skinnmagre. Det står jenter med innhulede kinn, mørke øyne, ingen former og prøver å friste oss som tilhører kvinnekjønnet til å kjøpe klærne som de har fått hengt på seg. Hva slags signaler prøver disse bladene å gi oss? På den ene siden forteller bladet oss hvor fælt det er å slite med vekta, mens på neste side er de med og støtter den bransjen som i aller høyeste grad har satt vektidealet på det usunne nivået det er.
En annen type reportasje som går igjen er at de lar en prostituert fortelle sin historie om det brutale og nådeløse livet på gata. Det som da blir virkelig stygt, er når det blir populært i reklameverdenen å la modellene se ut som nettopp prostituerte og narkomane. Og det er ikke et eneste av de bladene jeg ramset opp som har tatt noe standpunkt mot dette og nektet å trykke slike reklamer. Bilder av «horer» i fancy moteklær omkranser reportasjen om et menneske som har dette reklamebildet, bare uten de dyre klærne, som hverdag.
Så kan man se på den type journalistikk og underholdning som generellt regnes som dårlig. Se og Hør har i alle år vært bladet ingen leser, til tross for at de kan vise til høye salgstall. Det er som kjent bladet ingen kjøper, men bare blar gjennom i venterommet hos tannlegen. Nå har de fått sin likemann på skjermen; Big Brother. Sitter man med en liten forsamling mennesker og kommer inn på emnet Big Brother, sier omtrent samtlige at de aldri har sett en eneste episode, bare såvidt «svitsjet» innom. Noen er likevel nødt til å ha «svitsjet» grådig mye innom Big Brother, for de har jo faktisk høye seertall å vise til!
Men hvorfor kan ingen innrømme at de leser sladder om kjendiser og kongelige, og at de ser på ukjente menesker i dusjen og mellom laknene? Når det gjelder akkurat Big Brother er det sannsynligvis ikke politisk korrekt å si at man følger med på et program som i alle medier og alle diskusjoner blir kalt «spekulativ TV» og «sosialpornografi». Og det er klart, de fleste, om ikke alle, må jo være enige i at Se og Hør og Big Brother ikke akkurat henvender seg mot intellektet til folk, men de er i det minste ærlige. Med disse produktene vet man hva man får, og i og med at ingen av de to har noen moral, kan det heller ikke bli noen dobbeltmoral.
Man kan si mye om Big Brother og jeg personlig har ingen interesse av å se andre mennesker pusse tennene. Men en ting skal de ha; de later ikke som de er bedre enn det de er. De later ikke som de har høye moralske holdninger.
Da er det noe annet når en 17- åring kjøper et blad som gir inntrykk av å ha sunne verdier, men som samtidig presenterer syke idealer av hvordan en kvinnekropp skal se ut.

• Lene Borgen Bjørhei
er journalist i Studvest sin kulturredaksjon