 Er
det forsvarlig å gjøre høyere utdanning om til en vare som
blir omsatt på et marked? Med GATS-avtalen (General Agreement
on Trade in Services) har våre politikere, dels av egen vilje
og dels etter press fra Verdens Handelsorganisasjon (WTO),
lagt til rette for dette ved å fullstendig deregulere utdanningssektoren.
I lys av dette bærer «kvalitetsreformen» tydelige bud på den
kommersialiseringsperioden vi har gått inn i, skriver Egil
Skogseth, medlem i GATS/Utdanningsgruppen i ATTAC Høyden.
GATS, «kvalitetsreformen» og den nyliberale
ortodoksi
Allerede fra etableringen av GATS i 1995 forpliktet
Stortinget Norge til å ikke hindre internasjonal kapital,
på noen nivåer av utdanningssystemet, å etablere seg. I løpet
av de åtte årene som har gått har riktignok ikke noen av de
internasjonale utdanningskonsernene etablert lokale A/S i
Norge. Men alt ligger til rette for det. Og skulle for eksempel
Harvard etablere seg, så tolker jeg GATS-avtalen dit hen at
norske politikere har forpliktet seg til å behandle utenlandske
tilbydere av undervisningstjenester likt med norske offentlige
institusjoner. Harvard Norway A/S kan da kreve like mye støtte
per produserte vekttall. Med sin prestisje som eliteuniversitet
kan de i tillegg kreve høye skolepenger, som igjen vil tiltrekke
høyt kvalifiserte lærekrefter. Resultatet blir da ett av to:
De offentlige blir b-institusjoner som tilbyr den utdanningen
konsernene ikke finner kommersielt interessant, eller de følger
på med å innføre skolepenger for å kunne konkurrere.
Men man trenger ikke å se inn i glasskulen for
å se GATS-avtalens konsekvenser. Dens ideologiske rammeverk
har allerede ført til drastiske endringer for høyere utdanning
i Norge. I 2000 leverte Mjøs-utvalget sine anbefalinger til
ny utdanningsreform til daværende utdanningsminister Trond
Giske. Om Norges nye stilling i spørsmålet om internasjonal
handel med undervisning påvirket Mjøs-utvalget direkte, er
vanskelig å vite, men det er grunn til å stille spørsmål om
det ble lagt noen føringer på Mjøs-utvalget for å få et samsvar
mellom deres forslag og forpliktelsene som følger av GATS-avtalen.
Selv om Giske modererte noen av de mest deregulerende forslagene
til Mjøs-utvalget, som at universitetene og høyskolene skal
bli gjort om til særlovsselskaper som kan gå konkurs om de
ikke er «konkurransedyktige» nok, er det all grunn til å lese
det endelige resultatet «kvalitetsreformen» i den nyliberalistiske
konteksten den er skapt i.
«Kvalitetsreformen» handler nemlig ikke bare
om positive tiltak som bedre oppfølging av studentene og mer
internasjonal orientering slik universitetsledelsen og informasjonsavdelingen
ensidig presenter den som. Dens hovedanliggende er å legge
til rette for en omgjøring av et tradisjonelt, ganske konservativt
dannelsesuniversitet til det Arild Tjeldvoll, professor i
pedagogikk ved Universitetet i Oslo, kaller et serviceuniversitet
under et globalt kapitalistisk regime. Reformens forsterkede
fokus på at pengene skal følge studentenes vekttallsproduksjon,
institusjonenes «frihet» til å nedlegge «ulønnsomme» institutter
og vektleggingen av viktigheten av at man skal gå til næringslivet
for å finansiere forskning og undervisning, er alle ideologiske,
politiske valg som man i et reelt demokratisk samfunn burde
diskutere og ikke bare la passere. Selv i studentmediene har
disse problemstillingene i svært liten grad vært debattert.
Videre er utkoblingen av universitetenes egne demokratiske
fora (på Mat.Nat-fakultetet er prosessen i gang ved at instituttstyrerne
ikke skal velges, men ansettes), et tydelig tegn på at det
heller ikke er ønskelig at det blir diskutert her.
Men i et demokratiperspektiv blir WTOs GATS-avtale
selve kroneksempelet på mangel på åpenhet og diskusjon. Fram
til nylig har Utenriksdepartementet (UD), på tvers av alle
demokratiske spilleregler hemmeligholdt både krav til Norge,
og krav fra Norge til andre land i reforhandlingen av avtalen.
Etter press fra fagbevegelsen, Sør-Trøndelag fylkesting og
Attac lettet likevel UD den 22.01. noe på sløret i forhold
til hvilke krav som er blitt stilt til Norge. Ser man på kravlisten
er det liten tvil om at avtalen ligger an til å bli en brekkstang
for internasjonale storselskaper inn i langt mer enn utdanningssektoren.
Norsk offentlig tjenesteyting innen sektorer som helse, kringkasting,
post og renovasjon blir etter alt å dømme deregulert.
Men om ikke GATS og «kvalitetsreformen» var
nok, har utdanningsminister Kristin Clemet nylig fulgt opp
ved å revitalisere Mjøs-utvalgets forslag om at «konkurranseudyktige»
institusjoner skal kunne gå konkurs. Hun har foreslått å privatisere
universitetenes bygningsmasse og å innføre skolepenger, sånn
for å komme utdanningskonsernene i forkjøpet. Og byråkratene
følger opp: Ved NTNU utreder nå ledelsen muligheten for å
gjøre institusjonen om til et A/S. I denne prosessen går studentene
fra å være brukere til å bli konsumenter av utdanning styrt
av markedet. GATS/Utdanningsgruppen i Attac høyden
ønsker at studentene skal bli deltagere i et demokratisk utdanningssystem
som er skjermet fra kapitalens spekulasjonssfære. Et første
steg kan være, slik Utdanningsforbundet har foreslått, at
regjeringen utreder mulighetene for å reservere norsk utdanningssektor
fra GATS-avtalen.
05.02.03
|
