Ganglians

Eklektisk eleksjon. I fjor vår trakterte jeg en stund tangentene i et band; en kort flørt med halvnaiv, skranglete indiepop, ikke så rent lite influert av det britiske og amerikanske sekstitallets popmusikk (med underfundige låttitler som «I Wanna Be A Car Like You»). Og det er som om denne fortiden vekkes til live når Ganglians' sukkersøte vokalharmonier fra sistealbumets åpningsspor «Something Should Be Said» glir over i «Voodoo», og en skjev, halvfunky basslinje tar over, med forgreninger såvel til Beach Boys som til Paul Simons afrikanske temaer (et yndet referansepunkt for mange indieband de siste par årene).

Kanadiske The Besnard Lakes' siste utgivelse, mesterverket «The Besnard Lakes Are The Roaring Night», trekker også på den amerikanske surfepopgruppen, men Beach Boys-spøkelset er hos dem kamuflert bak støy og seige lag av psykedeliske gitartoner. Sacramento-bandet Ganglians er tidvis langt mer uhemmet i avsløringen av musikalske forbilder: Foruten det ovenfor nevnte sporet er en låt som «Try To Understand» fullstendig injisert med arven etter deres kaliforniske forfedrene, komplett med ba-ba-ba-ba-vokal, som var det «Barbara Ann» som energisk ble sunget.

Slik er det imidlertid – plateutgivelser står sjelden utelukkende på egne ben. Snarere er det snakk om intrikate sammenvevninger av tråder av mer eller mindre sporbar opprinnelse, simulakra-konstruksjoner av tyverier opp og ned i mente, der en for å komme til kjernen av musikken, om det finnes noe slikt, må skrelle denne løken, lag for lag. «Valient Brave» slår meg for eksempel som en blåkopi – om enn i forlenget versjon – av «Moonsurfin'» med Malachai, «Cryin' Smoke» som bygget over samme lest som «The World At Large» av Modest Mouse.

Det er likevel mellom den nye folkbølgens sverdmenn – Fleet Foxes, Grizzly Bear, kanskje – og den halvstøyete garageinfluerte indiepop («100 Years» nærmer seg endog Comets On Fire-intensivt gitarbråk) at Ganglians oppholder seg størsteparten av tiden, selv om det riktignok spriker litt i uttrykket. Tross mange høydepunkter havner «Monster Head Room» likevel ikke på genierklæringens spisse fjelltopper (dog milevis fra de mørke dalenes flate, kjedelige karakter), til det er den i siste instans litt i lengste laget, og noe repetitiv. Ikke alt kan repeteres.

Debattregler

• Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
• Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
• Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.