– Søppel og mennesker. Og det er det, svarer regissør Stein Ove Øygardsllia på spørsmål om hva oppsetningen handler om.
Det er en temmelig sliten gjeng vi møter før premieren på Boss, Immaturus sitt bidrag til årets Phonofestival. Fra første audition og frem til premieren har det bare vært tre uker med øving. To av fire skuespillere kom til Bergen for første gang bare et par dager før audition.
– Vi begynte ikke å øve før 20. August. Det har vært litt av en utfordring, men kjemien mellom oss skuespillere var der med en gang, sier skuespiller Ellen Marie Øvrebø.
De fire medvirkende skuespillerne har erfaring fra scenen før, men ikke spilt i et stykke satt opp og skrevet av Immaturus før. Ingen kjente hverandre fra før heller. Når praten går rundt bordet virker det som de har vokst opp sammen. Grunnen til det er nok at de har levd sammen hver dag den siste tiden. Adjektivene om tiden flyr over bordet: intens, interessant og inspirerende.
EN METAFOR
Regissøren tar ordet igjen, helt tydelig i et forsøk på å prøve å få frem essensen, men uten å røpe for mye:
– Hele stykket består av en rekke småhistorier som har den røde tråden at de forsøker å beskrive samfunnets søppel.
– I overført betydning da eller?
– Nja... La oss heller si at vi bruker søppel som en metafor for noe folk ikke liker ved seg selv. Noe en ønsker, men ikke helt klarer, å fjerne.
– Er det et spark til samfunnet?
– Nei! Det er i hvert fall ikke ment sånn fra min side.
MENNESKENE SOM SØPPEL
– Jeg skjønte ingenting første gang jeg så det, sier Silje Schevig om hva hun tenkte da hun leste manus første gang.
Hun virker litt sikrere nå. Sikrere enn regissøren i det minste.
– Jeg tror det handler om at samfunnet definerer noen som søppel. Uten at de jo egentlig er det.
– Så menneskene er søppelet?
– Neeei... Det blir litt feil det òg.
Den eneste måten å finne ut av hva stykket handler om er altså å stikke innom Verftet en gang til uka og gjøre seg opp sin egen mening.
Print;)
Drives av studenter.