Når Agnes Ravatn ikke skriver, holder hun gjerne på med sin mastergrad i nordisk, står i skranken på biblioteket, eller hjelper til i administrasjonen på skrivekunstakademiet.
-Ja, jeg er litt av en kapasitet.
Hun retter seg demonstrativt opp i kaféstolen og kneiser ironisk med nakken, før hun igjen inntar sin vante, avslappede positur.
– Det er ikke sånn at jeg føler meg utbrent. Det er en lystbetont overskuddsskriving jeg bedriver. Jobbene mine er kjekke. Det meste jeg gjør er i grunnen ganske lystbetont.
Vi sitter på uteserveringen på Verftet. Det blåser frisk høstvind, men Ravatn insisterer på at det går helt fint. Hun snakker nynorskklingende Ølen-dialekt så til de grader at det nesten føles litt rart å skulle sitere henne på bokmål.
«Veke 53» heter debutromanen som kom ut på Samlaget i høst. Hovedperson Georg Ulveset er på mange måter en middelmådig mann fylt med bitterhet for alle de tingene han aldri har gjort. Hva er det så med denne lektoren som gjør ham interessant for en ung, kvinnelig forfatter å skrive om?
– Det er kanskje det at han er i en situasjon som jeg selv godt kan tenke meg at jeg kan havne i. Det at livet ikke ble helt som en hadde tenkt seg. Jeg hadde vel en mistanke om at om jeg blir norsklektor, så blir jeg fort bitter. Jeg har jo lyst til å gi ut flere bøker, å ha anledning til å skrive bøker.
Ravatn gjentar seg selv litt. Gjør om på formuleringer for å få dem presise, men virker allikevel uforskammet upretensiøs.
– Det var ikke så mange som visste at jeg skrev bok. Ville ikke si det i tilfelle jeg ble refusert. Jeg syns det ble litt skrytete. «Jeg er en forfatter!», aper hun, tilgjort høytidelig med rulling på r-ene.
Det er ingen ting i Ravatns fremtoning som virker skrytete. Hun er bakoverlent, snakker rolig, og uten å utlevere seg selv i særlig stor grad.
–Jeg er ikke så opptatt av det selvbiografiske. Alle synes natuligvis at en selv er det mest interessante som finnes, men om det skal fungere som litteratur må det løftes opp på eit nivå som blir allmenngyldig. Utforsking av egen biografi kan nok fort bli begrensende.
Samlet sett har tilbakemeldingene vært av den positive sorten, men forfatteren krever absolutt ingen samlet mediahyllest for å si seg fornøyd.
– May Grete Lerum i VG ga meg terningkast to, men det tar jeg mer som et adelsmerke.
Sammenligningene med samtidens nynorskskrivende storheter tar hun også med knusende ro, og muligens en porsjon stolthet.
– Ragnar Hovland er min yndlingsforfatter, jeg synes hans forfatterskap er eventyrlig. Sånn sett er jeg nok påvirket, men jeg synes ikke min bok ligner på noen av hans av den grunn.
Agnes Ravatn er langt fra noen personifisering av forfattermyten. Her er ikke noe «tilfeldig» bustete hår, eller distré fjernhet. Tvert i mot. Hun er velstelt og fokusert. Legger håret på plass i stedet for å rufse det til. Besvarer spørsmålene gjerne før de er ferdiguttalt. Det er lite ved henne som vitner om desperate nattetimer med rødvin og tastaturklikk.
– Jeg sitter ikke til midnatt og jobber og jobber, nei. Jeg er nok mer typen til å skrive i perioder. Som sagt, det er ganske lystbetont.
Lystbetont var også Ravatns møte med skriveoppgaver i grunnskolen. Kanskje litt i meste laget i følge henne selv.
– Jeg ble helt gal og skrev rabiate historier, gjerne på over tjue sider. Så jeg oppdaget tidlig at det var noe for meg, kan du si.
Skrivingen ble allikevel satt på vent fra den rabiate stilskrivingen tok slutt rundt ungdomsskolestart og til Agnes Ravatn var blitt nær voksen, og litt mer avbalansert. I mellomtiden gikk hun formgiving og tok grunnfag i musikk.
– Det kom til et punkt hvor jeg ikke lengre klarte å uttrykke noe gjennom tegning eller musikk, ikke klarte å løfte det over ren kopiering. Da havna jeg plutselig tilbake til å skrive.
Det var først da hun så begynte på Skrivekunstakademiet at Ravatn traff noen på sin egen alder med samme interesse for litteratur.
– Det var veldig avklarende for meg å få snakke om den. Jeg kjente aldri noen som var opptatt av litteratur sånn som jeg var i Ølen. Men jeg tror aboslutt det kan være bra bagasje å komme fra en liten plass.
Noe må det i alle fall være Agnes Ravatn har plukket opp som gjør at folk dobbelt så gamle som henne selv sier de kjenner seg igjen i Georg Ulveset.
– Det der tomrommet en kan havne i midt i livet når en kanskje føler at en ikke har så mange muligheter igjen. Det er det mange godt voksne som har kjent seg igjen i. Det er jo synd for dem, men kjekt for meg.
Vi befinner oss fortsatt utenfor Verftet. Den svarte kaffen vi har igjen i koppene er forlengst kald, og høstvinden er mer enn frisk. Ravatn pirker i bordflaten, smiler.
– Det å skrive en roman om min egen fremtidsvisjon, det har vært litt betryggende i grunnen. Jeg har jo på mange måter tatt sorgene på forskudd.
SITAT 1:
– May Grete Lerum i VG ga meg terningkast to, men det tar jeg mer som et adelsmerke.
SITAT 2:
– Det der tomrommet en kan havne i midt i livet når en kanskje føler at en ikke har så mange muligheter igjen. Det er det mange godt voksne som har kjent seg igjen i. Det er jo synd for dem, men kjekt for meg.
Print;)
Født i 1983