Vellykket eksperiment. En av de unektelig mest fascinerende ting med teater, spesielt teater basert på stykker av kanoniserte forfattere, er de tolkningsmulighetene som de gir. Det er et bevis på hvor dynamisk teateret er, og på den vedvarende kraften til store dramatikere, at en tekst kan resultere i et utall forskjellige oppsetninger.
«Natt», et veldig kort stykke av Nobelpris-vinner Harold Pinter, er et forsøk på å utnytte mulighetene i slike tolkningvariasjoner til det maksimale, ved at samme tekst blir spilt fire ganger, med fire forskjellige tolkninger.
Selve originalteksten er unektelig spennende. Den handler om et par som snakker om første gang de møttes, men ikke er enig om hvordan dette møtet faktisk foregikk. Hvilken årstid var det egentlig? Var det ved en bro eller en elv? Med dette som utgangspunkt, vever Pinter en poetisk, stemningsfull og nyanserik tekst som innbyr nettopp til mange tolkningsnyanser.
Den første av de fire tolkningene er den mest harmoniske og vakreste, hvor paret er lykkelige og forelskede. Denne tolkningen er også den mest opplagte med utgangspunkt i Pinters tekst. Det andre er det mest brutale, der mannen har voldelige tendenser og kvinnen er mer distansert. Den mest originale tolkningen er den tredje, der vi flyttes opp i et overklassemiljø og teksten får nærmest et farsepreg.
Den fjerde er den tristeste, der de forskjellige oppfatningene til paret nærmest blir symbolsk for hvor forskjellige de er som personer.
Det viktigste å vite med denne forestillingen er at den faktisk lykkes i det den setter fore, nemlig å få frem helt forskjellige tolkninger av teksten, som alle belyser forskjellige aspekter og nyanser ved den. Så lenge dette faktisk er tilfelle, er egentlig alt annet sekundært.
Men ved siden av dette, gjør skuespillerne også en gjennomgående fin jobb, selv om de kanskje fremstår som litt stive og keitete til tider. Bruken, og utvalget, av musikk mellom scenene er imidlertid svært effektfullt og beriker oppsetningen.
Man sitter likevel med følelsen, når stykket er over, at man kunne fått enda mer ut av teksten, at forskjellene kunne ha blitt enda større og at spesielt det tragiske potensialet som ligger i manuset, ikke ble utnyttet til det fulle. Men det beviser samtidig hvor relevant en slik oppsetning i utgangspunktet var. «Natt» er altså i bunn og grunn et svært vellykket eksperiment.
Print
