Tidligere Attack-leder og journalist i Klassekampen, Magnus Marsdal, har rett og slett skrevet en lettlest og interessant bok om et av nyere norsk politikks mest omtalte fenomen: Hvorfor norske arbeidere slutter å stemme på Arbeiderpartiet til fordel for Fremskrittspartiet.
I boken forsøker han å dechiffrere Frp-koden, nøkkelen til partiets suksess, og gir samtidig en forklaring på Aps fallende oppslutning.
Bokens styrke ligger i dens sjangeroverskridende stil. Gjennom hele boken er Marsdal tilstede i Frp-land. Han besøker Frp-ere på Kløfta utenfor Oslo, og drar til Frp-kolonier i Torrevieja i Spania. Han er på Amcar-treff og han spiser småkaker hos uføretrygdede. På denne måten får han frem et bilde av vanlige arbeidere som føler seg forrådt, desillusjonert og ikke tatt på alvor av staten, som i boken er synonymt med Det norske Arbeiderparti.
I årets første utgave av tidsskriftet Prosa, setter Aslak Nore opp ti punkter for en ny litterær journalistikk i Norge. Marsdal svarer på tiltale, selv om dette strengt talt er mer politisk analyse enn journalistikk. Det er likevel forfatterens tilstedeværelse og reportasjetilnærming til problemstillingen som gjør dette til en lettlest og morsom bok og langt mer leservennlig enn en tørr klasseanalyse av norsk kulturelite.
For det er den samme kultureliten som kritiseres, boken henvender seg til. Her ligger også bokens svakhet. Ved å henvende seg til oss som lurer på hvordan det er mulig at ”de andre” stemmer Frp, gjør han samtidig boken mindre tilgjengelig for en del av dem som absolutt også burde lest den, nemlig Frp-velgerne. Spesielt de siste kapitlene i boken kan fungere som en oppvåker for en del av dem som i frustrasjon har gått over til Frp.
Marsdals møte med Frp-velgerne gir oss et innblikk i en gruppe velgere som langt fra passer fordommene om uintelligente, egoistiske rasister. Tvert i mot, Frp-ere virker rett og slett som skikkelig sympatiske mennesker. Det er partiet Frp, som er usympatisk, ifølge forfatteren.
Så Marsdals dilemma blir dermed: Hvorfor stemmer sympatiske mennesker på et usympatisk parti?
Ifølge Marsdal handler dette om folk flests økende avstand til «eliten» som siden 80-tallet har regjert Arbeiderpartiet. Carl I. Hagen har forstått den økende avstanden mellom arbeiderne som stemte på Ap, og eliten som i dag styrer partiet (og dermed også landet).
Her i vår akademiske boble er det ikke sjeldent vi får høre at vi i det postmoderne kunnskapssamfunnet vårt ikke lenger har en arbeiderklasse.
Dette kaller Marsdal for middelklassemyten. Og opplaringen av denne er et polemisk høydepunkt i boken. Jeg har ikke tallet på hvor mange diskusjoner man blir møtt med at det ikke finnes en arbeiderklasse lenger.
Med 1,3 millioner mennesker som jobber i enten helse og sosial, handel eller bygg og annleggs-sektoren, 320.000 mennesker på uføretrygd og ytterligere 400.000 utenfor arbeidslivet, er halve Norges befolkning enten arbeidere eller trygdemottakere. Dette er langt mer enn halvparten av de stemmeberettigede.
Marsdals budskap er at denne gruppen må tas på alvor. Denne anmelderen er nok ikke den eneste studenten som har hatt godt av å lese denne boken for å røske opp i noen av fordommene som finnes om Frp-velgere.
Les denne boken før neste slengbemerkning om egoistiske Frp-velgere over en halvliter på Legal.
Print
