Leken historiefortelling. «Bakenfor alt» er Immaturus' første forsøk innen teaterformen Storytelling, der skuespillerne både spiller roller og er fortellere. Historien er dessuten utarbeidet ikke etter et manus, men gjennom samarbeid blant de involverte. Alt i alt er stykket lekent, morsomt og aktuelt, men dessverre lider den av en ikke altfor velutviklet historie.
For all del, på sitt beste er dette veldig, veldig godt teater. Forestillingene klarer å frembringe et imponerende Gesamtkunstwerk der både musikk, dans, skuespill og fortelling benyttes til å få frem en viktig historie. Oppsetningen er til tider hylende morsom også og de tre musikerne som akkompagnerer stykket til flott nykomponert musikk av Ben Ezekiel gjør en forbløffende god jobb.
Når det likevel ikke blir en virkelig stor forestilling av dette, kan man kanskje tross alt legge skylden på nettopp det improviserte manuset. For å si det slik, styrken i stykket ligger snarere i måten den er fortalt på enn hva som blir fortalt. Historien, som visst skal være sann, er nemlig når alt kommer til alt svært enkel. Den handler om den afghanske jenta Amina hvis familie blir drept. Hun reiser så til sin slemme onkel før hun rømmer til Pakistan, hvor hun gifter seg og får barn. Krigen bryter ut etter 11. septemner 2001 og hun og barna (ektemannen er fengslet) reiser til Vesten, hvor de ikke får oppholdstillatelse. Tragisk? Ja. Skammelig? Ja. Men historien alene er ikke så oppsiktsvekkende eller uvanlig at den makter å skape en virkelig dramatisk nerve.
Når stykket likevel er så godt som det faktisk er, ligger mye av grunnen i den energien og oppriktigheten til de involverte. Alle de fire skuespillerne er gode. Jonas Eide Bergsland viser frem et herlig komisk talent, Sara Bruteig Olsen er svært sjarmerende i hovedrollen som Amina og Kathrine Jünger Ims og Tarjei Knutsen Tvedten imponerer også i sine evinnelig skiftende roller, om det så er muslimske koner, familiemedlemmer, ektemenn eller jordmødre.
Det er dessuten veldig flott å se at det er noen som tør å ikke ta teateret så gravalvorlig, men leke seg og spøke med publikum. Til slutt blir det nærmest noe brechtsk over det hele, i kakofonien av fremmedgjøring og musikalske akkompagnement. Og dette er noe jeg har savnet ikke bare i Immaturus, men i norsk teater generelt.
Denne anmeldelsen ble ikke trykket i papiravisa, da anmelder så forestillingen tirsdag kveld. På grunn av deadline var det ikke tid til å få med teksten i avisa (red.anm.).
Print
