– Nå har vi jo vår egen Trier, utbryter Britt Sørensen entusiastisk på spørsmål om hvordan det går med norsk film om dagen.

Sørensen er filmanmelder i Bergens Tidende (BT), og sitter i juryen til Nordisk råds filmpris som skal deles ut i København 17. oktober.

Sørensen mener at mange norske filmer tidligere har feilet fordi de prøver å være «Hollywood-film på norsk». Likevel vil hun fremheve at noen av disse filmene klarer seg godt fordi de også velger å spille på noe som er særegent.

– Vi må bli bedre på å tørre å være dristige. Vi må dyrke det særegne i stedet for å prøve å etterape noen andre, sier BT-anmelderen.

Jan Aksel Angeltvedt, filmprodusent ved Alligator Film i Bergen, er enig i at de sterkeste filmene er de som ikke prøver å herme etter amerikansk masseproduksjon.

– Det er et stor styrketegn at det nå er flere markante, særegne stemmer som har kontakt med publikum, sier Angeltvedt.

Han trekker blant annet frem Joachim Trier og Sarah Johnson.

– De er ikke breie, men de når veldig mange likevel. Jeg mener det aldri har stått så bra til i den norske filmbransjen som det gjør nå, sier produsenten.

Et innavlsfenomen

Filmprodusenten trekker frem avviklingen av Norsk Film AS som avgjørende for filmbransjens utvikling de siste par årene.

– Avviklingen av Norsk Film AS har revolusjonert bransjen. Nå finnes det et stort mangfold, og bransjen fungerer. Før bestemte Norsk Film AS hva som skulle lages. Når den boblen sprakk, tøt det ut folk over alt som ville lage film, sier Angeltvedt.

Han beskriver en bransje som nå er preget av en helt annen stemning enn tidligere, som har vært med på å prege den positive utviklingen de siste årene.

– Norsk Film AS var et innavlsfenomen. Hvis du sa at du ville lage spillefilm på 90-tallet, var det det samme som om du i dag hadde påstått at du skulle komme deg til månen innen 2014. Nå har nye stemmer og nytt blod fått avgjørende roller. Det har vært et generasjonsskifte og et voldsomt frislipp i bransjen.

Trier–Messias

Aksel Kielland fra Bergen Filmklubb er enig i at det har vært en voldsom utvikling i filmnorge. Han peker på to viktige enkeltfaktorer for den etterlengtede suksessen. Den ene er Joachim Trier.

– Trier har bevist at han er en av Skandinavias fremste regissører. Det andre er at vi har begynt å få en hjemlig produksjon av internasjonale sjangerfilmer, som «Død snø» og «Trolljegeren», som utvikler og setter særpreg på sjangrene, sier Kielland.

Kielland etterlyser likevel større internasjonale ambisjoner i den norske filmbransjen, noe Angeltvedt ikke forstår

– Vi ser nå at norsk film «reiser» langt mer enn før, og i økende grad. Det er stor interesse for filmene våre hos internasjonale salgsagenter. Dette er norske filmskapere og filmprodusenter svært bevisste på, sier Angeltvedt.

Kunstneriske ambisjoner

Kielland problematiserer videre filmkonsulentenes rolle i utdeling av pengestøtte

– Man trenger mer aktive og kunstnerisk ambisiøse filmkonsulenter. Hvis man først skal subsidiere kultur, skal man subsidiere så bra kultur som overhodet mulig, sier han.

Angeltvedt mener på sin side at dette ikke stemmer.

– Helt fra Filmfondet ble etablert, har stillingene som filmkonsulenter vært holdt av markante filmkunstnere med høye kunstneriske ambisjoner. Det er et gjennomgående trekk at våre mest markante filmkunstnere får tilskudd til prosjekter som på ingen måte er kommersielt trygge, ei heller mangler ambisjoner.

Alle tre virker likevel å være enige i at vi er inne i en blomstringsfase, og ser svært lyst på filmfremtiden her til lands.

– Denne høsten har vi premiere på to virkelig gode norske filmer, «Oslo 31. august» og «Babycall». Jeg kan ikke huske sist det skjedde. På New Nordic Films i Haugesund i år var alle de beste og mest interessante filmene norske, mener Kielland.

– Norsk film er avhengig av støtte

Offentlig støtte har ført til enorm vekst i norsk filmproduksjon. Men i år syns NFI-direktøren at det kanskje blir litt for mye av det gode.

I år blir 34 eller 35 norske filmer vist på kino.

– Dette er rekord, og det er noe høyere enn det vi ønsker oss over tid. Vi har en målsetning om 25 filmer i året, noe vi ser på som realistisk for å opprettholde god kvalitet, sier direktør i Norsk Filminstitutt (NFI), Nina Refseth.

– Det er en helt eksepsjonell vekst. Fra etter krigen og frem til for rundt ti år siden ble det laget rundt ti filmer i året. De siste årene har filmindustrien fått en stor økonomisk innsprøyting, forteller Leif Ove Larsen, faglig ansvarlig ved film- og TV-produksjon ved UiB.

I 2010 hadde NFI 376 millioner kroner i disponible midler. Norske filmer hadde samme år en brutto billettinntekt på 200 millioner kroner, altså litt over halvparten av det som ble gitt i mildler.

– Dette sier ikke så mye om norsk filmproduksjon, men det sier noe om størrelsen på Norge. Vi har en høyere markedsandel enn nasjonale filmer i de fleste andre land. Det vil ikke være mulig å drive filmproduksjon i større skala i Norge uten offentlig finansiering, sier Refseth.

Hun tror filmnorge hadde sett dystert ut uten statlige støtteordninger:

– Det hadde vært lite og svakere filmproduksjon. Det er svært få filmer som ville vært mulig, og det ville vært vanskeligere for folk å drive med filmproduksjon over lengre tid, og utvikle seg på den måten.

Larsen sier seg enig:

– Filmbransjen er veldig avhengig av subsidier. Uten en statlig filmpolitikk ville produksjonen av spillefilmer vært veldig liten. Historisk sett er det veldig få filmer som er produsert uten statsstøtte.

«Outstanding Cinematography»

UiB-studenter imponerte amerikanerne med norsk natur og filming fra helikopter.

– Vi var veldig spent på hvordan et utenlandsk publikum ville reagere på filmen. Det er på en måte norsk tematikk, med litt sær humor, forteller Lars Jacob Dyvig, produsent i den prisbelønte kortfilmen «Sukkertoppen».

Det var ved kortfilmfestivalen DCShorts i USA at filmen stakk av med prisen «Outstanding Cinematography». Festivalen hadde rundt 1200 søkere, og 145 av dem ble plukket ut til å bli vist på festivalen.

– Vi ble veldig overrasket da vi vant. Samtidig lå det mye tanke bak alle scenene, sier Dyvig.

– Den er veldig flott fotografert! Den er morsom og godt anrettet, den spektakulære naturen har nok imponert, sier Leif Ove Larsen, faglig ansvarlig ved film- og TV-produksjon ved UiB. Videre forteller han hva som kjennetegner norsk film:

– Det som er typisk for norsk film er at man snakker norsk. Og at man tar utgangspunkt i en norsk virkelighet. Norsk film er også preget av bruken av norsk natur.

Handlingen i «Sukkertoppen» er basert på en sann histore og er filmet i Dyvigs hjembygd. Filmen inneholder flere helikopterbilder av dramatisk natur, noe som er imponerende med budsjettet tatt i betraktning.

– Vi hadde åtte innspillingsdager og et budsjett på 5000 kroner. Men jeg visste at BKK hadde flygninger i området, og tok kontakt. Etter en del frem og tilbake viste det seg at det var naboen min som var ansvarlig for dette. Så da fikk vi sitte på!

Dyvig ble ferdig ved UiB i vår, og har sammen med noen av makkerne fra «Sukkertoppen» startet sitt eget produksjonsselskap.

– Målet er å kunne leve av det om noen år, men foreløpig må alle ha tilleggsjobber.