Journalist i krig

De fleste husker nok overskriftene i 2009 da en nordmann(!) ble kidnappet(!) av Taliban(!). Det hele fremstod som en uvirkelig og nærmes surrealistisk situasjon. Hva skulle han nå der, uansett, begynte folk å spørre.

I boken «Geriljareporteren» får vi svaret. Pål Refsdal begynte som reporter allerede tjueen år gammel, for å følge mujahedin i Afghanistan. Geriljabevegelsen han i lang tid har sett på som verdens helter, viser seg imidlertid raskt å være mer amatørmessig enn Refsdals mediaskapte bilde skulle tilsi. Det blir et hardt slag å takle for den idealistiske enogtyveåringen.

Refsdal tar oss med på åtte av sine mange reiser gjennom krigsrammede områder, og mer enn én gang henger livet i en tynn tråd. Det er spennende å lese hvordan Refsdals idealistiske og noe naive engasjement som tyveåring etter hvert snus til en mer nøkternt arbeidende journalist. Han har lån på huset, og da er det en fordel å komme hjem i live.

Gjennom sine reportasjer, ofte som eneste vestlige reporter i felten, gir han verden utenfor et bilde av hvordan krigen er, tett på. I boken får vi et godt innblikk i hvilke vanvittige utfordringer, både fysiske og psykiske, som ligger bak hvert bilde.

Refsdal reflekterer åpent og ærlig omkring bevegelsene, byråkratiene og menneskene han møter, og det er ikke gjort noe forsøk på å være nøytral. Nettopp dette hever historien. Med hans militære bakgrunn er det også svært interessant å lese hans kommentarer om de ulike geriljabevegelsenes krigføring, hvorpå noen av dem blir karakterisert som «apekatter».

Det fineste med boken er Refsdals tanker om «de hjemme». Når som helst kan meldingen om sønnens, ektemannens eller farens død nå Norge. Boken er dedikert til hans tre barn, som har ber aldri bli reportere. Han begrunner oppfordringen svært godt.