– Det er litt skummelt å sette opp en klassiker. Samtidig tror jeg det er viktig at vi studenter tar tak i klassikerne, rister litt i dem, og ser hva som kommer ut, sier hun.
I følge Malvik er resultatet av ristingen en modernisert og minimalistisk versjon av «Eit draumspel». August Strindbergs originalmanus er på over hundre sider, men i Immaturus' oppsetning er omtrent en tredjedel strøket.
– Vi har fjernet noen mindre roller og heller fokusert på de større. Enkelte indirekte stemningsskapende replikker har vi eksempelvis byttet ut med lyd og lys. Deler av tekstdramaturgien er omgjort til visuell dramaturgi. Likevel har vi hele tiden prøvd å beholde det ulogiske og drømmeaktige i stykket, forteller Malvik.
Hun presiserer at rammen de jobber ut fra er den opprinnelige, og at de har beholdt Strindbergs kronologi. Regissøren mener endringene er nødvendige for å aktualisere stykket, som ble skrevet for over hundre år siden.
Førsteamanuensis i teatervitenskap, Knut Ove Arntsen, kategoriserer «Eit draumspel» som en udødelig klassiker, på linje med flere av Ibsen og Shakespeares verker. Han har en klar mening om årsaken til den tidløse suksessen.
– Strindberg er aktuell fordi temaene i dramatikken hans er allmenngyldige. Det humanistiske budskapet er fortsatt gyldig. Ikke minst markerer «Eit draumspel» modernismens begynnelse, og er en klar forløper til det ekspresjonistiske drama.
For Jone Torheim Slettebak og de elleve andre skuespillerne i stykket er Strindbergs drømmeverden for tiden altomfattende. Slettebak spiller «diktaren» i stykket, en slags bærer av Strindbergs stemme.
– Vi jobber med å få en forståelse av hva vi sier og egentlig mener. Jeg prøver å opparbeide meg et forhold til karakteren, slik at den blir relevant for meg personlig, forteller skuespilleren.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.