Kunstutstillingen som kulisse

Iscenesettelse av kunsten

Det finnes jo et begrep – det er «the art scene». Sier man «kunstscenen» på norsk? Nå gjør man det. Jeg skriver det iallfall. Kunstscenen. Smak på ordet. La ditt intellekts tunge gli over trykksverten, og opplev begrepets implikasjoner.

«In Exhibition Space No One Can Hear You Scream», utstillingen som Galleri Fisk med venner (deriblant undertegnede) satte sammen på Storelosjen på Kvarteret her om dagen for en måneds tid siden, tok konsekvensen av disse. Implikasjonene, altså. De som har vært i Storelosjen på Kvarteret vet jo godt at dette rommet ikke er en hvit kube. Dette tok utstillingen også konsekvensen av, så vi bygde. Vi bygde en vegg. Du vet, i westernsjangeren, der har de ofte flotte fasader på sine hus, men de er bare klistret på brakkene man egentlig går inn i. Som en slik kulisse opptrådte denne veggen i dette rommet som ellers gjerne blir brukt som konsertscene. Man kan også begi seg utpå tynn is og hevde at den spilte rollen som skolisse, dersom man ser på en skolisse som noe som holder en ting fast på noe annet. Hvorfor? Jo, fordi det hang bilder på veggen. Både på forsiden og baksiden.

Snublesteiner

Mens man betraktet bildene på veggen, kunne man snuble i noen skulpturer. Og det gjorde man. Man kunne tråkke på Tarald Wassviks abstraksjoner som lå strødd utover gulvet mens man betraktet Ellen Ringstads ekspressive 3d-abstraksjonisme. Man kunne bli svimmel og desorientert av Ihra Lill Scharnings fysisk frastøtende videocollage og komme i skade for å velte veggen som Silje Ensbys estetiske ekstravaganza og undertegnedes popkulturelle perversjoner hang på.

Jeg fant, jeg fant

Utstillingens tittel, «In Exhibition Space No One Can Hear You Scream», er en lett modifisert versjon av Aliens etikettfrase. Utstillingen selv hadde en etikettfrase:

– Jeg fant, jeg fant! ropte han.

– Hva fant du? spurte brødrene.

– Jeg fant en død skjærunge, sa han.

– Fy kast'n! Hva skal du med den? sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

Som eventyret om Askeladden og Prinsessen som ingen kunne målbinde har lært vår norske folkesjel, kan den som klarer å trekke verdier ut fra det andre ser på som skrot fort komme til å nå langt. Langt. Og lenger enn langt. Det kunstneren ofte gjør, er at hun henger seg opp i noe. Ofte kan det være vanskelig for de andre, altså de som ikke er kunstneren, å se verdien av opphenget.

Incestuøse tilstander

Problemet, av og til, med å være en aktør på kunstscenen, er at andelen av befolkningen som er særlig interessert i feltet er så forsvinnende liten. Av og til kan det føles som en noe incestuøs greie å holde på med, der man nesten utelukkende får respons fra en gjeng som driver med det samme fagområdet. Til og med studenter som er to år ute i sin kunstutdannelse har av og til angst for å gå på utstillinger fordi de ikke føler seg verdige. Dette illustrerer et av kunstfeltets store problemer. Det bærer preg av tyngde, uforståelighet, utilgjengelighet. Det er noe skremmende ved institusjonen, noe som gjør at man blir redd for å ikke forstå, kanhende. Noe av det jeg av og til synes er deilig med kunst , er at man ikke alltid må forstå. Alt.

Noe av det utstillingen gjorde, var å trivialisere denne kunstige angsten. Ved å plassere en kunstutstilling på et helhusarrangement på Kvarteret en lørdag kveld, blir den mer tilgjengelig for et publikum som kanskje vanligvis ikke går på utstillinger. Her kunne fulle studenter, for eksempel, snuble innom utstillingen nærmest ved et uhell. Vi som stilte ut ble sittende i utstillingslokalet og skravle med folk, da utstillingen på grunn av sin audiovisuelle form viste seg å være en velfungerende scene for sosial omgang. Dermed fikk vi mye nyttig tilbakemelding fra folk som vanligvis ikke oppsøker kunstevenementer.

Opplevelser

Som kunstner synes jeg selv at det er mye mer interessant å høre hvordan folk opplever kunsten jeg viser frem, enn å fortelle dem hva de skal oppleve. Det er nyttig å komme seg ut av institusjonen, for der kan man fort miste grepet om virkeligheten.

Her har du et sitat fra Cezanne, tatt ut fra sin opprinnelige kontekst og satt inn i en ny: «It is sufficient to have a sense of art – and this is without doubt the horror of the bourgeois, this sense. Therefore institutions, pensions, honours can only be made for cretins, humbugs and rascals.»

Flere enn de som så selve utstillingen var dog de som så en gjeng raringer trille en tralle fylt med alt mulig skrot gjennom Bergens gater i tiden før og etter utstillingen.

Når jeg skriver «alt» mener jeg naturligvis ikke alt.