Den ufine Historien om Studenten

Etter mange år som tillitsvalgt for deg ser jeg det som min plikt å si at det fortelles en ufin historie om deg i universitets- og høgskolesektoren. Vi kan kalle den Historien, med stor H. Historien er velkjent for alle som jobber ved universiteter og høyskoler, og den er ofte helt selvfølgelig og tatt for gitt. Den har også spredt seg utover denne sektorens grenser. Historien fortelles oftest når du ikke er i rommet, eller når det ikke åpnes for at jeg kan ta ordet for å forsvare deg. Jeg vil fortelle deg noen av hovedlinjene i Historien, fordi jeg trenger din hjelp i kampen mot den. Det går ikke uten deg.

Du finner den luskende under overflaten i innleggene som holdes på konferanser, i bruddstykker av samtaler på kafferommet på institutt eller avdelinger, og til og med åpenlyst i diskusjoner i styrer og utvalg: Historien. Det handler om «Studenten». Det er slik du blir omtalt. I tillegg er du som oftest en «han». Han Studenten.

Studenten vet ingenting om hvordan han best kan lære noe, eller hva han bør lære noe om. Det må læreren fortelle han. Men læreren er egentlig ikke «lærer», men som regel «forsker». Forskeren har blitt plassert i et rom og er dessverre nødt til å forholde seg til Studenten. Fordi slik er det når man jobber på et universitet eller en høyskole. Det er ens plikt som vitenskapelig ansatt. «Æsj, alt jeg må gjøre for å beholde min vernede arbeidsplass», sier Forskeren da.

Kjære Studenten, du er en «passiv bruker». Du liker det nemlig best slik. Det vil si at Han Studenten foretrekker å sitte på forelesning eller i klasserommet og motta informasjon uten å gjøre noe selv, annet enn å møte opp. Det er slik Studenten selv mener han lærer best. Det passer for så vidt ganske bra, fordi det er også det som krever minst energi fra læreren hans, som jo egentlig er forsker. Det viktigste av alt i hele verden er at forskeren får tid til forskning. Hvis ikke går nemlig verden under. Men det kan ikke sies så veldig høyt. Da kommer disse studenttillitsvalgte og maser om at utdanning også er viktig. De maser om slikt som at man må drive med både utdanning, formidling og forskning. Men de som kjenner til Historien vet jo at det bare er tull. Det er forskning som gjelder, slik som det alltid har vært. Vi kan da ikke endre på en norsk tradisjon som har vart i 200 år.

Historien forteller at Studenten noen ganger ikke gidder å møte opp til forelesning. Studenten setter altså ikke pris på forelesningene. Skal man få han til å gjøre noe eller delta på noe, må han tvinges. Da kan det heldigvis lages obligatoriske aktiviteter, slik at man kan true med at Studenten ikke får penger fra Lånekassen hvis han ikke møter opp. Dette må til for at Studenten skal gjøre som han får beskjed om. Men egentlig trenger jo ikke Studenten studielån. Han trenger i hvert fall ikke mer penger fra Lånekassen? Studenten kan jobbe ved siden av studiene. Såpass må Studenten klare. Studenten har jo veldig god tid. Hvis han klager på at han må jobbe er han bortskjemt. Studenten må bli voksen.

Det hender også at Studenten får dårlige karakterer. Dette er på grunn av Studentens egne holdninger. Studenten studerer ikke noe særlig, han leser ikke og han bryr seg ikke om å gjøre en innsats. Det må jo innsats til for å lykkes i akademia. Studenten lærer kun av mest mulig motgang, det er akkurat det han trenger. Det kalles dannelsesprosess. Dette har ikke Studenten forstått. Så da kan man ikke forvente annet enn at han stryker. Det har ingenting med «lærerens» undervisning å gjøre. «Læreren» er jo som regel forsker, og når man er forsker har man doktorgrad. Alle som har doktorgrad har rett. Dermed er Studenten problemet.

Kjenner du deg ikke igjen, Studenten? Jeg håper ikke det. Jeg har fortsatt troen på at Historien ikke stemmer. Jeg vil fortsette å kjempe. Jeg vil fortsette å prøve å ta svømmetak i myra. Som tillitsvalgt hører man: «Greit nok at DU er engasjert, men hva med Studenten? Du er unntaket, ikke regelen». Det sa både forskeren, politikeren og lederen. Så lukket de ørene og gikk.

Kjære Studenten. Jeg ber deg om å være et bevis på at Historien ikke er sann. Jeg ber deg om å kjempe ved min side hver eneste dag av ditt liv som student, med et engasjement som gjør det umulig å fortelle Historien en eneste gang til! Jeg ber deg om å engasjere deg i ditt eget fag og i ditt eget fagmiljø, men også i samfunnet rundt deg! Jeg ber deg om å være med på å endre din egen undervisning, endre pensum, og ikke minst – endre holdningene i akademia! Reis deg, og stå støtt når du har en mening, fordi du er verdt å høre på. Delta! Dette er eneste løsning. Bare slik kan vi i fellesskap vinne kampen! Men vær beredt, kjære Studenten. Fordi kritikk eller forslag til endringer fra Studenten er ikke verdt å høre på. Årsaken til at Studenten kritiserer er jo hans mangel på kunnskap. Han vet ikke bedre. DU vet ikke bedre! Kjære Studenten, sammen kan vi bringe universitetene og høyskolene tilbake på rett kurs. Det de trenger er din stemme, mer enn noe annet.

Med deg ved min side i kampen vil den nye Historien være at studenter er ressurser og bidrar positivt. Den vil fortelle at studenter ikke kan omtales som «Studenten», fordi vi er en mangfoldig og variert gruppe mennesker. Det skal snakkes om at studenter er fagkritiske og sterke drivkrefter i akademia. Studenter bidrar, og bringer nye ideer og gode forslag inn i både utdanning og forskning! Kjære medstudent, medborger og engasjerte medmenneske – fremad marsj! Vi SKAL vinne!