Olje – kortvarig glede

Det hele er paradoksalt. Straks vi ser oljen på sin topp, idet den spruter som kraftigst ut fra verdens utallige brønner, da kan vi være sikker på at det kun kan gå en vei – nedover. Dette fenomenet kalles «peak-oil» og dreier seg ikke om, slik mange misforstår det, at vi er tom for olje.

Det er først når verdens oljetørste befolkning ikke kan forsette å slukke sin tørst med den magiske sorte substans, at gapet starter å avdekke den underliggende avgrunn. Først da ser vi at vi har latt gullalderen av billig olje legge et slør over våre øyne, først da ser vi det som egentlig burde være åpenbart for selv den ringeste molbo.

Det globale samfunn, og hele verdenshandelen, har siden den industrielle revolusjon blitt stadig mer drukne på olje. Den er motoren som smører og driver global handel; den vi stoler på for å kjøre ungene til skolen; den som fôrer jordsmonnet med nok energi til å ikke utarmes i det industrielle jordbrukets klør; den som gjør oss alle til oppdagelsesreisende i fjerne, solvarme strøk, og den som lurer oss til å tro at vi kontinuerlig kan tjene et økende antall penger uten å innse at et konsept som kontinuerlig vekst i et endelig system er en umulighet.

I 2006 gjennomførte oljeanalytiker Robert L. Hirsch, på oppdrag fra The US Department of Energy, en rapport om peak-oil. Hans konklusjoner lød som følger: «Verden har aldri stått overfor et liknende problem. Uten en massiv forandring minst et tiår før dette inntreffer, kommer problemet til å være gjennomgripende og langvarig». Han skriver så at «de økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser» av at verdens oljeproduksjon når sitt toppunkt, «ikke kommer til å likne noe annet vi har sett tidligere». Hirsch, som er en analytiker – en mann av tallene, er ingen dommedagsprofet. Men som han konkluderer, og som mange anerkjenner, er det hele en naturlig konsekvens av tallene.

I september i år lekket det, ifølge det tyske tidsskriftet Der Spiegel, en tysk militærrapport om peak-oil som bekrefter Hirschs konklusjoner. Studiet ble skrevet av The Future Analysis Department, en avdeling som tilhører det tyske Bundeswehr Transformation Centre, en tenketank som har i oppgave å sørge for hvilke fremtidige valg det tyske militæret skal foreta seg. Der Spiegel skriver om rapporten: «Studiets forfattere, ledet av oberstløytnant Thomas Will, anvender til tider dramatisk språk for å avbilde konsekvensene av irreversibel uttømming av råmaterialer.» De skriver videre at rapporten «advarer om kommende forandringer i den globale maktbalansen, om dannelsen av relasjoner basert på gjensidig avhengighet, om en nedgang av viktigheten til de vestlige industrielle nasjoner, om en total kollaps i markedet og om seriøse politiske og økonomiske kriser.»

Bundeswehr-studiet var ikke ment for publisering. Myndighetene ønsker ikke at et så eksplosivt politisk tema skal få offentlig oppmerksomhet og anerkjennelse. The International Energy Agency (IEA), som hvert år utgir en rapport om verdens energisituasjon for OECD-landene, understreker dette poenget. Ifølge det britiske tidsskriftet The Guardian varsler en anonym kilde innen IEAs egne rekker om at de nylig publiserte tallene er overdrevet. Kilden forteller: «Mange internt i organisasjonen tror at det å opprettholde oljeproduksjonen på selv 90-95 millioner fat per dag er umulig, men de frykter at det vil bli panikk i finansmarkedet hvis tallene blir lagt fram. Amerikanerne frykter slutten på oljealderen fordi det vil true deres makt over tilgangen til oljeressursene». USA skal ifølge kilden ha presset IEA til å overdrive størrelsen på verdens oljereserver og legge mindre vekt på hvor raskt produksjonen fra eksisterende oljefelter faller. IEA har fått mye kritikk, og med god grunn. IEA spådde i 2005 at oljeproduksjonen kunne stige til 120 millioner fat per dag i 2030, men ble tvunget til å redusere dette gradvis til 116 millioner fat per dag. I den siste rapporten, utgitt i november 2010, går IEA kraftig tilbake og skriver at produksjonen av konvensjonell råolje aldri igjen vil nå det samme nivået som i 2006, på 70 millioner fat per dag.

Disse tydelig divergente tallene IEA har oppgitt gjennom årene er ikke uten betydning. OECD-landene, som inkluderer Norge, ser på IEAs årlige studier som sin bibel. Analysene legger grunnlaget for avgjørelsene som blir tatt av statsledere og politikere verden over. Og da – når det er snakk om så viktige ting – er det elementært å kunne stole på tallene som blir utlevert. Man bør sjekke opp i «bibelens» fakta, gjerne gå inn i grunnteksten selv og ikke stole på oversetterne. Det var nettopp dette den undersøkende journalist fra The Guardian, George Monbiot, gjorde i 2008. Han viste blant annet til at IEA hadde basert sine tall på mange antagelser, noe også andre har påpekt gjelder selv i den nyeste rapporten.

Men et mønster som går igjen er at politikerne beveger seg med musesteg, og ikke tørr å ta upopulære beslutninger som hindrer dem i å bli gjenvalgt ved neste avstemning. Musesteg kan i mange tilfeller være lurt, men når man står overfor en så dyktig fiende som vår egen grådighet, blir til slutt selv den listigste mus overrumplet når det minst ventes. Dog skal det sies at vi som individer selv har et ansvar. Vi kan ikke som frie individer støtte oss på blinde veiledere – handlingene må man visstnok utføre selv.

Man får altså bare håpe at H. L. Menckens sosiale filosofi slår feil. Han mente at det lå i menneskets natur å fornekte det som er sant og ubehagelig, og å omfavne det som opplagt var usant, men trøstende.

Nå som gullalderen altså er her, om ikke rett rundt hjørnet, lønner det seg ikke lenger å sove. Oljen har lurt oss alle til å tro at den er menneskehetens velsignelse og livets kilde, men dens sorte farve og hvor den kommer fra illustrerer subtilt dens budskap, plan og forbannelse.