Mest aktive brukere »

Nyhet.

Sjansen for å lykkes bestemmes av far

AR OG SØNN: Bjørn Sandvik, førsteamanuensisi økonomi, har studert i rundt tyve år, og har stadig ikke kommet seg ut av universitetet. Sønnen Rasmus Haugen Sandvik syns det holder med to bachelorgrader. Foto: ANDERS HELGERUD

Stadig flere tar høyere utdanning, men ulikheten reproduseres over generasjoner.

Tekst: ASTRID HAUGE RAMBØL
Sist oppdatert: 25.04.12 kl. 20.27

STUDENTMYTER
Har lånekassen og flere studieplasser gjort høyere utdanning tilgjengelig for alle?

– Sjansen for å lykkes i utdanningssystemet er veldig ulik, sier sosiolog Olav Korsnes.

Til tross for at det generelle utdanningsnivået i Norge har økt betraktelig siden krigen, mener Korsnes at barrierer for å ta høyere utdanning stadig reproduseres over generasjoner.

– Høyere utdanning er ikke lenger et privilegium for de få, men det betyr ikke at det ikke finnes barrierer. Foreldres utdanningsnivå påvirker barnas utdanningsnivå, sier han.

Få fra bunn til topp

Det er bare en liten andel av de som har foreldre uten høyere utdanning, som selv har gått til topps i utdanningssystemet, med fem års høyere utdanning eller mer.

Da Lånekassen ble etablert i 1947 var det et uttalt mål at den skulle jevne ut forskjeller og gjøre høyere utdanning tilgjengelig for alle. Til tross for at stadig flere tar høyere utdanning, mener Korsnes at prosjektet om utjevning bare delvis har lykkes.

– Det har lykkes i den grad at stadig flere tar høyere utdanning, og nå er det like stor sannsynlighet for å treffe en student med foreldre som har høyere utdanning som en student som har foreldre som ikke har høyere utdanning.

Han understreker at dette ikke betyr at de relative ulikhetene ikke reproduseres over generasjoner.

– Utdanning kommer ikke bare an på evne og vilje, selv om dette også spiller inn, sier han.

Som far, så sønn

Rasmus Haugen Sandvik studerer økonomi og administrasjon ved Høgskolen i Bergen (HiB). Hans far Bjørn Sandvik er førsteamanuensis i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen (UiB).

Hans foreldre hadde folkeskole- og realskoleutdanning.

For Rasmus var det en selvfølge at han skulle ta høyere utdanning. Men til tross for at han snart er ferdig med bachelor nummer to, er han langt i fra å overgå sin far.

– Jeg surret rundt på universitetet i noen år, og var innom både realfag, filosofi, antropologi og teatervitenskap. Da jeg var ferdig med doktorgraden i økonomi hadde jeg vel studert i nærmere tyve år, sier den eldre Sandvik.

Bjørn prøvde å slå et slag for at sønnen skulle studere realfag, men etter en bachelor i interkulturell forståelse, begynte også sønnen å studere økonomi.

– Da jeg var liten var økonom det siste jeg skulle bli. Men så innså jeg at for å oppnå det jeg vil, er økonomi en del av ferdighetene jeg måtte lære, sier Rasmus.

Bjørn innrømmer at han hadde blitt overrasket hvis Rasmus ikke hadde studert.

– Det hadde for så vidt vært greit, så lenge han hadde fått til noe uten høyere utdanning, sier han.

Far og sønn er enige i at sjansen for at superskarpe folk ikke tar utdannelse nå er relativt liten.

– Jeg tror at det frem til 1960 var mer begrenset hvem som fikk ta utdanning, men etter det har det blitt mer åpent, sier Bjørn.

Han er usikker på hvor sterke barrierene for å ta høyere utdanning er:

– Det å bevege seg ett trinn oppover er ikke så vanskelig, mener Bjørn.

Mye mobilitet

Korsnes kan bekrefte at mange beveger seg i det sosiale hierarkiet.

– De aller fleste av oss, rundt 80 prosent, havner et annet sted i det sosiale hierarkiet enn våre foreldre. Det er ikke spesielt for Norge. Men dette er såkalt «kortdistansemobilitet», som vil si at man bare beveger seg et lite steg opp eller ned.

Sjansen for å ta høyere utdanning er likevel sterkt knyttet opp mot foreldres utdanningsnivå. Korsnes presenterer to hovedforklaringer på ulikheten.

– Utdanningssystemet er ikke verdinøytralt. Middelklasseverdier dyrkes i skolevesenet, og barn av velutdannede middelklasseforeldre tjener på å kjenne kodene for «riktig» oppførsel, sier sosiologen.

Det har også mye å si hvilken instilling man har:

– De som tar det som en selvfølge at de lykkes, gjør også ofte det, sier Korsnes.

Den andre forklaringen legger hovedvekten på den skjeve fordelingen av kulturell kapital, og hvordan denne påvirker både motivasjon for utdanningvalg og mulighetene for å lykkes i systemet.

– En av grunnene til at mange ikke tar høyere utdanning er rett og slett fordi man ikke har et ønske om det. Ikke alle ser på utdanning som «veien til det gode liv».

Likhetsideal

Korsnes mener det er en generell oppfatning i det norske samfunnet om at vi lever i et egalitært samfunn, og at det er en del objektive faktorer som peker i den retningen.

– Vi har for eksempel ingen historie med et rikt borgerskap, og vi har en relativt flat lønnsstruktur.

Far og sønn Sandvik bekrefter Korsnes´ teori:

– De fleste i Norge har godt med penger. Jeg tror ikke utdanning definerer klasse lenger. Det er mange som tjener godt, og det henger ikke nødvendigvis sammen med utdanningnivået. Jeg tror at klasse handler mer om kultur enn økonomi, sier Rasmus.

Norge utpeker seg med at store deler av den norske befolkningen har en oppfatning om at man er plassert i midten av hierarkiet.

– Disse sterke forestillingene kan føre til at å si at dette bildet ikke stemmer blir som å banne i kirken, sier Korsnes.

Rasmus bekymrer seg lite for økonomien.

– Jeg tror at jeg kommer til å tjene nok penger uansett, så det er heller klassisk selvrealisering som driver meg. Så er det jo veldig fint at selvrealiseringsbehovet mitt sammenfaller med samfunnets behov, sier han.

Fire professorer om utdanning

Kjell G. Salvanes, Professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole

– Foreldre mine hadde folkeskolen. Det er rimelig tilfeldig at jeg ble professor. Jeg likte å lese og gjorde det bra på skolen. På den tiden ble universiteter og høgskoler bygget ut, og mange flere fikk muligheten til å ta høyere utdanning. Dette hadde mye å si for folk som kom fra landsbygden og hadde foreldre uten høyere utdanning. Jeg ble en del av denne utdanningseksplosjonen.

Johan Giertsen, Professor i rettsvitenskap ved Universitet i Bergen

– Faren min er jurist, så jeg ble tidlig interessert. Jeg bestemte meg for jusstudiet allerede på barneskolen. Det virket alltid veldig spennede. Da jeg begynte hadde jeg ingen tanker om bli professor, men jeg trives veldig godt ved universitetet. Det er veldig typisk at jurister har juristforeldre, og jeg stemmer nok godt overens med sosiologiske teorier: Mine to døtre studerer også juss.

Thorolf Krüger, Professor i utdanningsvitenskap ved Høgskolen i Bergen

– Mor var sykepleier og far var lektor på datidens realskole, som hadde en veldig sentral rolle i samfunnet. Selv om jeg vokste opp på et veldig lite sted, med i underkant av 1000 innbyggere, husker jeg skolen som en internasjonal arena. Mitt profesjonelle liv ble nok formet av det. Jeg kan godt være med på antagelsen om at visse strukturer preger valgene vi tar.

Anne Gro Vea Salvanes, Professor i biologi ved Universitetet i Bergen

– Moren min gikk på gymnaset og faren min var fisker. Jeg hadde noen veldig gode lærere, spesielt mattelæreren min på ungdomsskolen og biologilæreren min på gymnaset. Det var nok nysgjerrighet på naturfag som gjorde at jeg fortsatte. Min mor motiverte meg da jeg gikk på gymnaset og var opptatt av at hvis man først var begynt på noe, så måtte man fullføre, selv om en i perioder var litt lei. Det at min far var fisker har nok hatt en påvirkning siden jeg nå jobber med marine fag.

Sosial mobilitet

  • Sosiologene Olav Korsnes og Johannes Hjellbrekke har studert sosial mobilitet mellom generasjoner.
  • De siste tallene er fra 2008 og viser at reproduksjonen av den relative ulikheten er nokså stabil, altså at barns utdanningsnivå stadig preges av foreldrenes utdanningsnivå.
  • De har blant annet fokusert på foreldre og barns utdanningsnivå. De har tatt for seg deler av befolkningen som var født fra 1950 til slutten av 70-tallet.
  • Studiene viser at det er betydelig større sjanse for at man tar høyere utdanning hvis man har foreldre med høyere utdanning.
  • 2,7 prosent av de som har foreldre med utdanning på det laveste nivået klatrer helt til topps i utdanningssystemet og tar fem år eller mer med høyere utdanning.
  • Til sammenligning er det 36,6 prosent av dem med foreldre som hadde høyeste utdanningsnivå (fem år eller mer) som tar like lang utdannelse.
  • Boken «Sosial mobilitet» av Korsnes og Hjellbrekke kommer i ny og revidert utgave høsten 2012.

ØKNING I ANDEL STUDENTER

  • I 1980 studerte 11,4 prosent av 19-24-åringer og 6,2 prosent av 25-29-åringer.
  • I 2012 studerte 31,2 prosent av 19-24-åringer og 14,8 prosent av 25-29-åringer.
BILDER

HELT TIL TOPPS: Professor Olav Korsnes er en av de 2,7 prosentene som har foreldre uten høyere utdanning, men som likevel har klatret helt til topps i utdanningshierarkiet. Foto: ANDERS HELGERUD

Debattregler

  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
    Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.
    Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?
  • Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.