Om pompøse tullinger og puling på Paradise Hotel

«Og hvis dere ikke forstår det, så har dere egentlig ingenting på universitetet å gjøre».

Sitatet stammer fra en av foreleserne jeg hadde i exphil da jeg begynte på universitetet i 2013. Han var av de mer direkte typene, kan du si, og hadde nok hoppet over seminaret om mestringsfølelse som hører med til lynkursene foreleserne på UiB får tilbud om når de starter i jobben.

Det var kanskje litt overkill, men i etterkant har jeg likevel innsett at han hadde rett. Det satt virkelig en hel del mennesker i det rommet som ikke burde begynt på universitetet.

Men de som ikke burde vært i akademia var ikke de som slet med å henge med det foreleseren forklarte. Nei, det var de som nikket iherdig til påstanden om at de bavianene som ikke forsto Platon og Sokrates like godt kunne orientere seg i retning nærmeste utgang, først som sist. Disse er de personene jeg kaller «de universitetifiserte».

De universitetifiserte er den gruppen studenter som har latt utdannelsen gå til hodet på seg. Ikke som i at de blir klysete og tror de har verden for sine føtter, men som i at de har begynt å høres ut som forelesere når de prater med vanlige mennesker på fritiden.

Jeg mener, hvem faen er det som bruker ordet «diskurs» i stedet for å si «samtale» når man tar en pils med noen venner? Hvorfor insisterer noen på å heller snakke om «kausale sammenhenger» enn «på grunn av» når man diskuterer at et fotballag har gjort det bedre etter at de byttet manager? Hvis du klarte å diskutere managerbytter med ordforrådet du hadde før du lærte om kausalitet (og for guds skyld, ikke si «vokabular» i stedet for «ordforråd»), så er jeg helt sikker på at du klarer å snakke om det på menneskespråk nå også.

Folk skal selvsagt bli mer kunnskapsrike på universitetet. Men det finnes mer og mindre smakfulle måter å bli mer kunnskapsrik på. For å parafrasere fra Spider Man: «With great vocabulary comes great responsibility – the responsibility of knowing when to shut up.»

Så neste gang du kjenner at det klør i tungen etter å forklare vennene dine hva det var som skjedde på Paradise Hotel ved hjelp av Maslows behovspyrdamide, gjør du klokt i å la være. Si heller noe sånt som «Det er liksom noen ting man har større behov for enn andre. Han hadde vel mer lyst til å pule enn til å tenke på hvordan han skulle sikre seg at han ikke står alene i neste parseremoni».

Hvis du ikke klarer det, høres du ut som en pompøs tulling. Og det er ingen som liker en pompøs tulling. Bortsett fra pompøse tullinger selv, da.

• LUKE 3: Dukker under for eksamenspresset
• LUKE 2: Led meg (ikke) inn i fristelse
• LUKE 1: Jeg er visstnok gravid