Bannskap fra helvete

Banning er i hovedsak hentet fra områdene sex, avføring og religion. Dette er områder det i de fleste kulturer er knyttet tabuer til.

Ord som «helvete», «faen», «jævlig» og «satan» er vanlige norske banneord som alle bygger på religiøse forestillinger. Ifølge Hasund sier banning mye om hvilken kulturell ballast vi bærer med oss fra tidligere tider. Religiøs banning regnes likevel som mildere enn for eksempel sexrelatert banning fordi tabutilknytningen delvis er foreldet. Mange bruker banneordene uten å ofre den opprinnelige betydning en eneste tanke.

SEX MED MOR

I Norge har vi færre sex- og avføringsrelaterte banneord, men det betyr ikke at de er fraværende. Vi henter blant annet inn banneord fra det engelske språket, der bannskap relatert til sex er mest vanlig. Et eksempel er ordet «motherfucker» som i fornorsket form har blitt til «moraknuller» eller «morapuler». Å ha sex med mor er i følge Wikipedia en av hovedtypene banning, og i flere kulturer regnes det som effektivt å fornærme moren til den man ønsker å forulempe.

– «Morapuler» er det styggeste banneordet jeg vet om, sier Helene Uri, språkviter og forfatter, og legger til at «ludder» og «hore» heller ikke er ord hun setter særlig pris på.

– Og ordet som begynner på F for Fredrik. Det liker jeg heller ikke.

Ordet Uri prøver å unngå, er «fitte» - det mest søkte ordet i Bokmålsordboka det siste året. Det er neppe usikkerhet rundt rett stavemåte som motiverer søkene.

Men alternativer til ordet som begynner på f, mangler Uri ikke. Hun har nemlig samlet 243 norske ord for det kvinnelige underliv.

– De fineste jeg fant var «honninggrotten» og «kjærlighetstunnelen», sier Uri før hun lister opp alternativene hun setter minst pris på:

– «Fiskeslohølet», «cockpit», «penisholder» og «slimhølet».

I Ingrid Kristine Hasunds ører er «satans fittefaen» banneordet som klinger dårligst.

– Dette ordet berører både djevelen og sex, forklarer hun.

DÅRLIG FOLKESKIKK?

Både Hasund og Uri synes det er vanskelig å svare på om vi banner mer nå enn før, men påpeker at banning definitivt har blitt mer synlig.

– Vi hører banning flere steder, som en effekt av vår medie- og teknologibaserte hverdag. Dette er med på å gjøre banning mer akseptert, sier Hasund.

– Det er ikke lenger like stor forskjell på uformelle og formelle situasjoner, påpeker Uri.

– Men er banning et tegn på dårlig folkeskikk?

– Ikke banning i seg selv, mener Uri.

– Men det passer ikke i alle situasjoner, for eksempel foran dypt religiøse eller under et jobbintervju, eksemplifiserer hun.

– Man må porsjonere ut banningen sin.

Også i Hasund øyne er ikke banning nødvendigvis er et tegn på manglende folkeskikk. Den sosiale konteksten vil i mange tilfeller avgjøre hva som aksepteres.

– Å banne på TV eller på talerstolen er noe ganske annet enn å banne på byen, mener hun.

En rekke banneord som tidligere ble sett som kraftfulle, fremstår i dag relativt nøytrale. Banneord kan miste mye av sin kraft når det går inflasjon i bruken av dem. Det er blant annet vanlig å bruke banneord som et forsterkende element foran et positivt adjektiv, som for eksempel «dritkult» eller «jævlig bra».

– Dette er et vanlig språklig fenomen, men det er kraften i ordet, og ikke selve betydningen som gir adjektivet forsterkning, understreker Hasund.

KEBABNORSK BANNING

– Pænsjått!

Er du fra hovedstaden, har du garantert hørt det før. «Pænsjått» er kebabnorsk for søsterknuller. Kebabnorsken ble identifisert på 1990-tallet, og brukes for å beskrive østnorsk ungdomssjargong med mange innslag av låneord fra språk som opprinnelig tales av ikke-vestlige innvandrergrupper.

For de som vil utvide sitt kebabnorske vokabular anbefales Andreas E. Østbys «Kebabnorsk ordbok».

FAAA...DERULLAN!

Det finnes alternative kraftuttrykk for de som ikke vil si faen. Det kalles nestenbanning.

«Tutta steike meg», «å Dallas», «kjøttbolle», «jækla», «hevlete» og «herrejemini» er eksempler på nestenbanneord listet opp i boken «Fy farao – om nestenbanning og andre kraftuttrykk». Boken er ført i pennen av Ingrid Kristine Hasund.

– Nestenbanning brukes når en vil si noe kraftig, når en har behov for å tråkke over grenser, men likevel ikke vil si noe stygt, forklarer forfatteren og legger til at det er djevelen som genererer flest nestenbanneord.

Men mange av nestenbanneordene dulter borti de ekte banneordene.

– For eksempel «faem», sier Hasund.

Hennes egen favoritt er «annen i ellevte».

Helene Uri derimot, tar sjelden i bruk nestenbanning.

– Enten så banner jeg, eller så banner jeg ikke.

Uthev: «Morapuler» er det styggeste banneordet jeg vet om. Helene Uri, språkviter og forfatter,

Kilder: Wikipedia , «Fy farao» av Ingrid Kristine Hasund, «Kebabnorsk ordbok» av Andreas E. Østby.

Debattregler

• Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
• Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
• Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.