Det er veldig positivt at det skjer ting på menneskerettighetsfronten i Marokko, og SAIH applauderer alle grep som sikrer det Marokkanske folk mot overgrep. Men den folkerettslige diskusjonen om det saharawiske folk og Vest-Sahara er en helt annen sak, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen.
Yassine Arakia bygger sitt svarinnlegg til meg i Studvest 09.09 på at våre kilder ikke er troverdige, da vi omtaler Marokko som en ulovlig okkupant av Vest-Sahara. Våre kilder er blant annet FN og den internasjonale domstolen i Haag, som allerede 16. oktober 1975 konkluderte med at “the materials and information presented to it do not establish any tie of territorial sovereignty between the territory of Western Sahara and the Kingdom of Morocco.”
Dette betyr at Marokko aldri hadde en legitim grunn til å flytte tropper inn i landet. Heller ikke det sivile inntoget Arakia nevner, kan brukes til å legitimere Marokkos kontroll over Vest-Sahara. Bruken av bosettere er en kjent strategi for å gjennomføre vellykkede okkupasjoner, og oppmuntring til næringslivsinteresser i territorier uten selvstyre er i følge FN-erklæringen ”Charter of Economic Rights and Duties of States” ulovlig. Følgende bestemmelse gjelder i denne sammenhengen: “No state has the right to promote or encourage investments that may constitute an obstacle to the liberation of a territory occupied by force” (Resolusjon 3281(XXIX), 1974).
Marokko befester altså sin tilstedeværelse i Vest-Sahara med å oppmuntre sivile og næringslivsinteresser til å flytte dit og hente ut naturressurser. Fordi Marokko ikke utvinner naturressurser på vegne av, for eller i samråd med saharawiene eller deres representanter, er dette altså å regne som brudd på folkeretten (les brev til Sikkerhetsrådet, 29.01.02, fra FNs juridiske råd).
Arakia mener at Vest-Sahara burde omtales som Marokkansk Sahara, fordi landet under kolonitiden ble kalt Spansk Sahara. Vi kaller landet Vest-Sahara, fordi saharawiene selv gjør det. Men denne debatten er ikke en navnedebatt. Den handler til syvende og sist om man anser FNs resolusjoner, rapporter og konklusjoner som troverdige, og om man respekterer folkeretten.
For fra et folkerettslig perspektiv er det liten tvil om at saharawiene har krav på en folkeavstemning på om de ønsker å være en del av Marokko, eller om de ønsker selvstendighet. I FNs resolusjon 1541 fra 1960 (VI), blir det fastslått at et non-self-governing territory som Vest-Sahara kan innfri sin rett til selvbestemmelse gjennom et av tre alternativer: selvstendighet, delvis autonomi, eller integrering i en annen stat.
Til dette finner sted, heier vi på de marokkanske menneskerettighetsforkjemperne, og håper at progressive krefter i Marokko klarer å overbevise opinionen om at menneskerettighetene også skal gjelde for det saharawiske folk.