Mens dette skrives sitter regjeringen og legger kabal. Øverste etasje i regjeringskvartalet er avstengt for politisk pokerlag. Det er fristende å se for seg at Jens har trukket i helsetrøya, men sannsynligvis foregår det hele i langt tekkeligere former. Om Jens har helsetrøye på eller ikke forblir likegyldig, han kan gjøre omtrent hva han vil i denne runden med regjeringsforhandlinger.
Årets stortingsvalg ble valget der Arbeiderpartiet tok alle stemmene til Sosialistisk Venstreparti og ler hele veien til Stortinget konstitueres på nytt. Uansett hvordan regjeringskabalen stokkes, er den nesten nødt til å inneholde et bytte i Aps favør. La meg presentere et departement som kunne ha godt av litt utskiftning: Kunnskapsdepartementet.
SV har dominert Kunnskapsdepartementet i hele forrige regjeringsperiode. Først med fadesen Øystein Djupedal som enehersker. Da regjeringsperioden var halvveis i 2007 og den litt høyrøstede mannen hadde seilt universitets-Norge på grunn på sitt eget «hvileskjær» ble det bestemt at nok fikk være nok. Inn fra samme parti kom kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland.
Ting ble bedre: «Hvileskjæret» ble tilbakeført og universitetene fikk en person de kunne klage direkte til uten å få slengt barnehagereformen i retur hver eneste gang de åpnet munnen. Å dele ansvarsområdene i Kunnskapsdepartementet var et meget lurt grep, det ville være fatalt om regjeringen flyttet ansvaret for forskningssektoren over til Næringsdepartementet slik mange nå spekulerer i. Etter endt periode sa de fleste rektorene seg fornøyd med Aasland som ansvarlig for sektoren: «Flink til å kommunisere, men uten gjennomslagskraft lød dommen». Endelig karakter fra Universitas sitt rektorpanel: C.
Samme avis trykket i 2008 følgende forside: «96 prosent aner ikke hvem dette er». Bildet på forsiden var selvfølgelig av Tora Aasland. Det er ikke uten grunn at hun fikk klengenavnet «Tause Tora» slengt på seg. For lav synlighet fører også med seg lite gjennomslagskraft internt i regjeringen. Når man ikke setter ting på dagsorden eller skaper litt blest, er det ingen som kommer til å kappes om å gi deg budsjettmidler heller.
Det er det noen i regjeringen som har skjønt. En brautende trønder, som knuser samtlige i Norges land på statistikken «antall besøkte premierefester i perioden 2005-2009». Han er kjent som «Turboministeren», «Partyministeren» og «jeg-bærer-Mira-Craig-på-skuldrene-ministeren», og han heter selvfølgelig Trond Giske.
Fakter, tvilsomt privatliv og ulidelig klamme portrettintervjuer i samtlige av landets aviser tilside: Mannen har gjennomslagskraft og politisk teft. Vaskeseddelen han leverer fra seg som kulturminister kan vanskelig toppes: Aldri før har overføringene til kulturlivet vært så store som under Giske. En ny kulturlov og 19 stortingsmeldinger senere må man bare innrømme at «Turboministeren» har fått det omtrent akkurat som han vil.
– Giske kjeder seg, det har vært en lett jobb for ham, sier Frank Aarebrot til BT. La ham da bryne seg på en jobb som hungrer etter handling og ikke mer prat, et par nachspiel-forsider i tabloidene og ikke minst: Bøttevis med gjennomslagskraft. Hvis Giske kommer inn på kontoret kommer ikke forskning og høyere utdanning til å forsvinne i neste valgkamp. Jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan han gjør det, han vil klare å få sakene sine på agendaen. Det får heller være at han blir fast innslag på samtlige av landets fadderuker i fire år fremover: Steng de kvinnelige stipendiatene inne – det er duket for universitetsturné og pengedryss hvis Giske får lov til å kaste Aasland på dør.
Han fikk ikke min stemme under årets Stortingsvalg, men herved stemmer jeg på Trond Giske som forsknings- og høyere utdannings-turboparty-minister 2009-2013. Åh kom igjen a, Jens!
Print