Alt jeg vil i livet, er å ha selvtilliten til alle mannfolka der ute

Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

Den er overalt, denne mannlige selvtilliten. Totalt uavhengig av både utdanning og publikum. 

Som maskinføreren jeg møtte på bar, som brukte halve kvelden på å forklare hva forskjellen på stortings- og kommunevalg er. Dette som en naturlig reaksjon på at jeg akkurat hadde levert en eksamen om emnet. Men en mannlig forklaring, det hadde jeg godt av. 

Eller de gutta som igjen og igjen sender «hvor er fu?» uten respons, fordi de innerst inne vet at de ikke blir avvist. Personen de prøver å sjekke opp, blir sikkert overtalt av bare én snap til. 

Eller han på seminar, som når en spesifikk pensumartikkel diskuteres, åpner med «nå har jeg ikke lest akkurat den artikkelen da, men jeg antar at…» for så å snakke i ti minutter. I et rom fylt av jenter som har lest akkurat den artikkelen. De bare rekker ikke opp hånda. 

Så mye selvtillit; uten nevneverdig begrunnelse eller kvalifikasjoner. 

På seks lister til studentvalget ved Universitetet i Bergen denne våren, var det seks mannlige listetopper. Uten å tråkke på noen tær, er jeg sikker på at det finnes en og annen kvalifisert kvinnelig student som også kunne toppet lista.

Av 22 søkere til jobben som sentralbanksjef, var det én kvinne. Godt forsøk lærling (18), men jeg tror alle mine venninner som tar introduksjonsfag i samfunnsøkonomi, er mer kvalifisert. Likevel krevde det altså stillingen som visesentralbanksjef for at en kvinne skulle søke.

Mens jenter roper «you go girl!» og reposter fakta om kjønnsforskjeller i arbeidslivet på Instagram, tar gutta ordet på seminar, er listetopper og mansplainer alt de ikke kan noe om. 

De trenger ikke hashtagger og støttende ord. For gutta backer, uansett.  

Så til alle gutta med selvtillit opp til halsen sier jeg, som sjarmøren jeg hadde den givende diskusjonen om hvilken av hjembyene våre som var best:

«Ro ned musa a. Ingen bryr seg uansett». 

Les også: Vinner av skrivekonkurransen: No ser eg bygdedyret
Les også: Apropos: Ghostet i jobbjakten