Det ligger i detaljene

«Robin Hood on Drugs» er en blanding av teater, improvisasjon og konsert regissert av Hedda Åkenes-Johnsen og satt opp av studentteateret Immaturus på Kvarteret.

Forestillingen handler om Robin, spilt av Hedda Lindgård, som bor i et typisk kollektiv i Bergen sammen med gutta, hvor de dyrker marihuana, spiller Nintendo DS og snakker om damer. 

Robin forelsker seg i Marion, spilt av Mathilde Austegard Ypsøy, som er søsteren til Johan, spilt av Preben Ingebritsen, som er Robin sin største fiende. Johan driver stor lykkepillevirksomhet på BI gjennom dopdistribitørfirmaet med det passende navnet Fafa Ceuticals ( «Fæffæ Ceuticals»). 

Fra dette utvikler historien seg hovedsakelig til å bli en blanding av Disneys Robin Hood og Romeo og Julie. Robin og Marion prøver å finne ut av hvordan de kan være sammen, samtidig som Robin og kompisene prøver å styrte Johan fra drugdealer-tronen og dele ut lykkepillene hans til de fattige. 

Man skjønner tidlig omtrent i hvilken retning historien kommer til å gå. Plottet var såpass enkelt å følge med på, at det til tider ble kjedelig. I tillegg manglet historien noe kritiserende tematikk og dypere mening for å gjøre det mer spennende, med unntak av noen stikk i retning av rusreform og bivirkninger av p-piller. 

Likevel er det den helhetlige formidlingen gjennom humor, morsomme karakterer, skuespillerferdigheter,  musikk og interessante visuelle inntrykk på scenen som gjør denne forestillingen veldig verdt å se. 

Et eksempel på dette er hvordan sminke og kostymer blir brukt på en måte som bryter med blant annet kjønnsroller. Spesielt Johan er ikke noe de fleste forbinder med en typisk BI-type. Denne detaljen gir stykket egenart og står i kontrast til den mer gammeldagse historien. 

Dette er en morsom forestilling. Til tross for at humor på BIs bekostning og latterliggjøring av guttastemning stadig sirkulerer i studentmiljøer, er det alltid gøy, også i denne forestillingen. 

Det komiske høydepunktet er likevel hva bikarakterene finner på mens dramaet utspiller seg, mye takket være den alt for selvbevisste karakteren Kevin, spilt av Oda Høiberg. Ett av mange høydepunkt denne karakteren byr på er når han skal spille Twister med seg selv. Det er vanskelig å si om det er manus, skuespillertalent eller improvisasjon fra Høiberg som gjør denne karakteren så latterlig morsom og veldig god. 

Det er gjort en fantastisk jobb med å lage komisk kleine øyeblikk. Små, kreative detaljer som bruk av pilleboks som instrument og MarioKart- musikk på feil tidspunkt, gjør forestillingen enda morsommere.

Bergensbandet Mathias Trekk og Audiotene sto for flere musikalske nummer, hvor de spilte egne låter. De spilte ekte og kul rock på norsk og ga hele opplevelsen et autentisk preg. 

Men istedenfor at den gode musikken ble brukt for å drive historien videre, ble skuespillerne stort sett stående uten mål og mening. Musikknummene virket derfor uendelig lange, og jeg ventet bare på at noe skulle skje. Det er grenser for hvor underholdene det er å se på noen riste overdrevent på rumpa i flere minutter. 

Scenekulissene er kreativt utviklet, med bruk av stillas, hvor de forskjellige etasjene i stillaset og gulvet blir brukt som forskjellige rom. Publikum kan se hva som skjer forskjellige steder i historien samtidig. Dette gir forestillingen en god flyt, samtidig som det blir brukt som humoristisk virkemiddel hvor publikum blir flue på veggen mens karakterene lever sine vanlige liv. Dette fungerte overraskende godt. 

Deler av forestillingen var improvisert av skuespillerne, som vil gjøre at hver forestilling er unik. Ikke alle forsøk på humor slo like godt an, selv om dette er improvisasjonens natur. Likevel gir improvisasjon en ny dimensjon, som lar personligheten til skuespillerne komme frem. Det er tydelig at skuespillerne koser seg, noe som smitter lett over på publikum, og det er noe gøy med å vite at bare noen helt få har sett samme forestilling. 

«Robin Hood on Drugs» er en morsom forestilling full av kontraster. Det er detaljene som gjør den spesiell, fordi historien er en smule kjedelig og velkjent for de fleste. Flinke skuespillere som delvis improviserer, kule, men lange musikknumre, kreative sceniske element og morsomme karakterer gjør dette til nesten alt et studentteater burde være. 

«Robin Hood on Drugs» vurderes dermed til karakter B.