En forestilling man får bakoversveis av

På Bergen Challenge sin festforestilling, Sportsrevyen, får en nemlig bakoversveis i en noe mer bokstavelig forstand. I løpet av revyens mange dansenummer kan man på de første radene faktisk kjenne at bassen rusker i håret.

Dette beskriver stemningen på NHH denne kvelden ganske godt. Scenen er svær, med to digre storskjermer og trapper som leder ned fra sceneinngangene. Det er nesten så man skulle tro man var på popkonsert, heller enn amatørkabaret.

Revyens materiale gjenspeiler også dette. Her blir det tidlig klart at det ikke er revystykker som har hovedfokus, men heller hæla i taket, fredag og fest, ispedd litt satire her og der. Som nevnt florerer dansenumrene, og lagt sammen med cheerleading, flere videosnutter, publikumsoppvarming (som revyens syvende nummer, forvirrende nok), skåling med publikum og reklame, er det ikke veldig mye plass igjen til revystykker.

På én måte ser dette ut til å fungere, i alle fall for mye av det hoiende, hoppende publikumet. Når EDM-musikken dundrer ut i salen begynner mange raskt å skåle med venner og danse på stolene. Det som skjer på scenen blir da fort glemt, og forberedelsene til det uunngåelige afterpartyet tar over.

Hva gjelder det som finnes av sketsjer og sangnummer, har disse et sportstema og blir fortalt gjennom forskjellige varianter av et nyhetsprogram. Her finner vi blant annet Per Sandberg og Bahareh Letnes, som av en eller annen grunn er på TV-programmet «Sportsnytt 18», eller «VAR-konsulent» Roar Stokke som bruker videodømming på Ex on the Beach. Det hele føles nokså fremtvunget satirisk og fantasiløst.

I tillegg faller mange av vitsene på steingrunn. Spesielt et Raske Menn-inspirert stykke, hvor nyhetsankre drysser en reportasje med sportsrelaterte ordspill og innuendo, er oppriktig ubehagelig å se på, når stillheten etter mange av vitsene er såpass total.

Sangnumrene, på sin side, består ofte av tekster i retningen av «se på oss, og så gøy vi har det på Bergen Challenge». Altså er ikke disse heller spesielt morsomme, men det er kanskje ikke poenget. Det fremstår mer som et klapp på skuldra til seg selv og arrangementets deltakere.

Bandet må likevel trekkes frem som noe av det mest positive med hele forestillingen. Det er tight og med trøkk og ferdigheter i massevis. I det hele tatt er det synd at bandet ikke får mer å gjøre. De opptrer kun på sangnumre og spiller totalt tre utblås hele kvelden. Det er altså ingenting som skjer når det rigges om mellom stykkene, og publikum mister dermed interessen og prater heller seg imellom.

Det er vanskelig å bedømme Sportsrevyen, fordi det i store deler av forestillingen ikke virker som en revy i det hele tatt. Det er god kok i salen, ikke på grunn av humor eller satiriske poeng, men heller oppfordring til skåling, allsang og utrop av typen «erre noen fra [by/tettsted] her, a?». Revyens svakeste punkt er indikasjonene på at det er en revy, altså sketsjene og sangnumrene.

Sportsrevyen minner i den forstand mer om et slags glorifisert vorspiel – en slags forberedelse til etterfesten. Det er ingen tvil om at mange i publikum koste seg, men som en forestilling var dette rimelig traurige greier.

Hele opplevelsen kan i så måte oppsummeres med en kommentar overhørt fra raden foran: «Dette her skjønte jeg ingenting av».