En serie gjennomsyret av kulhet, med Bergen i sentrum

I TV-serien Verden er min, møter vi den noe-og-30-årige Odile som forsøker å etablere seg som musiker i det bergenske rap-miljøet.

I tillegg er Odile, spilt av Amy Black Ndiaye, skeiv. Dette vegrer hun seg for å fortelle til den konservative faren sin, som håper at hun snart skal finne seg en mann.

Angstbomben Odile

Odile sliter med ubesluttsomhet. Hun velger stadig vekk å unngå vanskelige valg, som til sjuende og sist bare gjør alt vanskeligere for henne. 

Usikkerheten og ubesluttsomheten hennes gjør at man føler mye ubehag på Odiles vegne. Hun blir som en venn for seeren, og man får stadig lyst til å rekke hånden ut gjennom TV-skjermen og be Odile om å ta seg sammen.

Empatien mellom seeren og Odile forsterkes ved at manus- og skuespillerpresentasjonene henger tett sammen og utføres på en god måte – Ndiaye er nemlig både serieskaper og hovedrolleinnehaver. 

Vaulars tekstunivers

Man får høre sangene til Odile i hver episode. Disse sangene, ofte akkompagnert av musikkvideo-aktige sekvenser, bidrar til å gi serien et preg av å være en rap-musikal.

Odile sine sanger er skrevet av Lars Vaular, og er blant seriens høydepunkter. I tekstene gjenkjenner man Vaulars ordlek, fantasi og reinspikket kulhet. Han har klart å leve seg inn i Odiles historie, og klarer å mane fram følelseslivet hennes på en smart måte: «Tekstene mine e som tegninger / på baksiden av ubetalte regninger».

Vaular spiller også Odiles bestekompis og produsent, Stian. Han er et slags ankerfeste i Odiles ellers litt hektiske liv, og fungerer samtidig som en comic relief-karakter for serien. Vaular spiller i bunn og grunn en variasjon av seg selv, og det fungerer veldig godt.

Personlig, men ikke fantasiløst

Serien får et svært personlig preg ved at serieskaper Ndiaye også spiller hovedrollen. Dette personlige aspektet er typisk for lignende NRK-serier om unge mennesker som Unge lovende, Skam, og Lovleg. Alle disse seriene ligger nærme serieskapernes egne erfaringer, og legger mye vekt på å være virkelighetsnære og relaterbare for publikum.

Man kan klage over at statskanalen ikke finansierer mer fantasirike prosjekt, men Verden er min har såpass originale karakterer og en høy nok kunstnerisk ambisjon til at det ikke blir et repetitivt og kjedelig prosjekt. 

I tillegg til at serieskaper Ndiaye har valgt å spille Odile selv, er det hennes egen far som spiller Odiles far. Dette samspillet mellom far og datter utgjør seriens kanskje mest rørende og fineste forhold. Det bidrar til at serien blir til mer enn bare enda en histore om en ung person som prøver å finne sin plass i verden. 

Én by, universelle problemstillinger 

Noe av det herlige med Verden er min er at den er den første av sitt slag som tar plass i vår by, Bergen. For byens studenter og unge får gjerne serien et ekstra personlig preg. 

Man kan merke serieskapernes personlige forhold til byen gjennom hele serien, som ofte føles som et kjærlighetsbrev til Bergen. Man blir nesten emosjonell når man ser Odile røyke på toppen av et tak og skue utover konteinerhavnen på Dokken. Når hun trasker og flørter seg gjennom gatene på Høyden. Når hun angster på doen på Legal. Serieskaperne har lykkes i å gjøre Bergen til en slags karakter i serien. 

Det er noe spesielt ved å se oppdiktede karakterer gå rundt i din by, og ikke hovedstaden. Serien driver ikke med heimstaddiktning for heimstaddiktningens skyld. Karakterene, manuset, ja, til og med musikken er så sterkt knyttet til Bergens gater at det er vanskelig å se for seg at dette kunne funnet sted noe annet sted. 

Dette er en fin og kunstnerisk sterk serie som klarer å være intern uten å ekskludere: Du trenger ikke være en bergensk rapper for å kjenne deg igjen i Odiles historie. Man sitter kanskje igjen med en følelse av at Verden er min kun går inn i en lang rekke med virkelighetsnære serier om unge mennesker, og et ønske om mer fantasilek i norske serier. Men det skal godt gjøres å ikke la seg sjarmere av denne serien – enten man er 15 og fra Hawaii, eller 50 og fra Hammerfest.

A: Kandidaten viser uvanlig stor evne til orginalitet og/eller gjennomførelse.
B: En sterk besvarelse med et positivt helhetsintrykk. Mangler det lille ekstra.
C: Følger stort sett normene for en helhetlig oppbygging. Kandidaten kjører «safe».
D: Legger seg under gjennomsnittet, og problemene trer sterkere fram.
E: Kandidaten har med det minimale som trengs for å få ståkarakter.
F: Stryk.