En brun jul

Julen er ikke bare en tid for samvær og glede. Det er også en tid for bulkedager, feiltrufne gaver og familiekonflikter. Jeg forventet likevel ikke at jeg skulle stå bak den største familiekonflikten av dem alle.

Som vestlending stilles det enkelte krav til en fra barnsben av. Man skal foretrekke lam, holde seg langt unna beltestakker og drikke rød julebrus. Det er ikke noe poeng i å utfordre disse gudegitte lovene.

I slutten av november ante jeg fred og ingen fare. Snart skulle årets første julebrus skylles gjennom tarmene. Den 1. desember skrudde jeg av korken og bøttet ned den første literen av den bringebærsmakende væsken. 

Hvert år hadde jeg for syns skyld tatt en slurk med brun julebrus fra Hamar, og hvert år hadde jeg pustet lettet ut for at den var akkurat så dårlig som den måtte være for at jeg kunne opprettholde min vestlandske stolthet. 

Den brune julebrusen hadde nemlig alltid vært mistenkelig lik First Price sin Fruktsmak, eller champagnebrus som det også blir kalt. Den fungerte best som blandevann i barnebursdag, men hadde ikke noe bruksområde utover det.

Jeg bestemte meg for å ta lakmustesten i år også.

I møtet mellom brusen av nasjonalsosialistisk farge og tungen min skjedde det noe helt uventet. Et hedonistisk mirakel om du vil. Den brune, brusende drikken danset i munnen min med fløyelsmyke bevegelser. Med perfekt viskositet strømmet den til kinnene og løftet dem til et smil. 

Så hørte jeg skjellsordene i det fjerne: «Forræder», «Quisling», «Judas». 

Falitten er total: Jeg liker brun julebrus. 

Julen i år ble julen da jeg svek familien, slekten, anene og opphavet.

Men så er det vel strengt tatt bedre å drikke brun julebrus til pinnekjøttet enn alkohol, så Blåkors tar meg nok imot når jeg blir utestengt fra familiejulen.