Hva er galt med å holde det enkelt?

Studvests aproposkalender luke 10: 
Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

Akademisk teksters idiosynkrasi og defenestrasjon av adekvate norske synonymer er en digresjon hvor man ellers burde vært lapidarisk og er langt over grensen for å kunne defineres pedantisk. 

Bedre sagt: Akademiske teksters bruk av kompliserte og lange ord gjør det vanskeligere å få med seg og forstå det viktige. Det er ikke bare norske akademiske tekster som sliter med dette, det finnes faktisk en pris for årets verst skrevne akademiske tekst. 

Hvorfor er akademiske tekster skrevet overkomplisert?

Jeg skjønner at man gjøre seg forstått, men eksisterer det en grense mellom å være presis og å overkomplisere? Burde ikke høyt utdannede mennesker, som bruker hele sin karriere på å dele informasjon og lage artikler som er ment for å leses av andre, være flinkere til å skrive?

Når man skriver eksamensoppgaver er det fristende å legge til fancy ord i håp om å oppnå minstegrensen for ord. I tillegg vil man vise sensorene at «se, jeg kan også disse fancy ordene». Dette er jo tross alt folk som kan faget.

Men når man skal lese akademiske tekster på pensum er vel litt av poenget at man skal kunne forstå det som står der? Føles håpløst når man nesten må ha en mastergrad for å forstå det som skal være introduksjonen til studiet.

Man får lite ut av en tekst når man må ty til google for å forstå annethvert ord eller må lese den samme setningen tre ganger. Når jeg leser akademiske tekster sitter jeg ofte igjen med spørsmålet: Er jeg egentlig bare veldig dum? Svaret er ofte nei, det er bare dårlig skrevet.

Det verste er at vi lærer å etterligne denne skriveformen i våre egne tekster: Dette skal være måten man skriver en god akademisk tekst på – det blir et ideal å skrive like uforståelig og pompøst. Til slutt blir vi en av dem som ikke klarer kommunisere våre ideer på en god og forståelig måte. 

Når vi skal ut i arbeid eller snakke med andre som ikke studerer det samme mangler vi plutselig evnen til å kommunisere viktig informasjon som vi har lært oss.

Er ikke litt av poenget med en utdannelse at vi skal kunne bidra til samfunnet og at de som snakker med oss ikke trenger en ordbok for å forstå oss?