La tastaturet leve!

Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

«Klakk! Klakk! Klakk!» Hyler tastaturene rundt meg en onsdagsmorgen.

Tastaturene gisper etter luft samtidig som de prøver å holde tritt med de ukoordinerte slagene til de mest hardhendte tasterne.  

Hva er det som skjer? Hva har tastene gjort for å gjennomgå disse voldsomhetene?

«Okei, ro ned nå, her er det bare å overbevise hjernen at dette er bakgrunnsstøy. Dette er en del av tilværelsen. Vær som vann, flyt med strømmen», forteller jeg meg selv.

Likevel er det alltid en tastaturisk urytme som klarer å sette meg ut av spill. Nærmest fascinerende.

Tankene begynner å svirre i knotten. Hvem har trent disse tastaturninjaene!? 

Kinesisk etterretning!!? FSB!!!? Interpol!!?

Er dette konspiratører som ute etter å ødelegge konsentrasjonen til fremtidens arbeidstakere? Det må nesten være det.

Det er samtidig viktig å se bjelken i sitt eget øye. 

Jeg taster jo også på et tastatur. Ganske hardt til tider. Kanskje noen i lignende grad tror at jeg er en utenlandsk utdanningssabotør.

Jeg legger vekk min gamle teori og former en ny.

Min nye konklusjon er at den knusende tastingen skyldes innestengt sinne hos uskyldige studenter. Ikke mot tastaturet, men mot læringsinnholdet. Eller kanskje mot tastaturet, hvem vet? Sinne er det hvert fall.

Her er min preken:

Kjære studenter. Tastaturet er et livløst objekt, men det betyr ikke at det ikke fortjener respekt. 

Ikke la deres frustrasjon gå ut over tastene, de prøver sitt beste.

Tast med måte.

Hilsen en støysky student.