Luke 11: Lykke fra Lyko

Som de fleste andre jenter i Bergen, har jeg dratt med meg kjæresten min inn på Lyko. Dette har gitt oss begge senskader som vi ikke kunne forutse.

Det er grått og trist i Bergen når Lyko åpner sent i oktober. Selv var jeg ikke en av de barna som sto i kø den første dagen og fikk boller og underholdning av Trude Drevland. 

Men jeg føler meg som et barn når jeg tråkker over dørterskelen. Aldri før har jeg sett så mange neonfarger, reflektive overflater og geometriske former på en og samme plass. I en rus av dyr settingspray og pudder, sammen med EDM-musikken som spilles over høyttalerne, føler jeg at jeg har gått inn i en musikkvideo fra 2000-tallet.

Når jeg står skulder mot skulder med kvinner og barneskolejenter i en overfylt butikk hvor hver dag er som black friday, har jeg glemt hvilken årstid, tid på døgnet og ukedag det er. 

I et øyeblikk av klarhet kommer jeg til hektene. Jeg innser at jeg er en miljøbevisst person med studentøkonomi og at jeg må komme meg ut med lommeboken i behold mens jeg fortsatt kan.

Jeg legger ned det jeg har i hendene og kaver meg til den neonrosa utgangsdøren. På fortauet utenfor det gamle Svaneapoteket møter jeg en overraskelse.

Jeg vet ikke hva jeg forventet, men kontrasten mellom innsiden av Lyko og depressive mørke Bergen har sjokkert meg så mye at jeg føler meg fyllesyk.

Det har plutselig blitt natt ute, og jeg ser fortsatt neonlys som ikke er der. Jeg er paranoid og begynner å kaldsvette. Jeg vet ikke om jeg takler verden utenfor, jeg savner å være bak Lykos trygge murer og kaleidoskosaktige atmosfære. 

Hvis du ikke finner meg i byens gater har jeg flyttet inn i diskokulen på hjørnet hvor Strandgaten og Christian Michelsens gate møtes, hvor det ser ut som Svaneapoteket har lagt igjen noe antidepressiva.