Luke 12: Sirkulær paraplyøkonomi

Da jeg kom til Bergen, hadde jeg en fargerik paraply kjøpt i Monets hage i Giverny. Naturligvis varte den knapt en uke før vestlandsvinden tok knekken på den, og jeg ble minnet på midlertidigheten av livet.

Regndråper rant nedover ansiktet mitt. Mens jeg betraktet liket begynte jeg å undre: Er livet som en sirkulær paraplyøkonomi?

En paraply mistes, en annen finnes. Det er livets bærekraft. Dens skjebne drives av vindens brutale likegyldighet og tilfeldighet, som får paraply etter paraply til å stryke med.

Den sirkulære paraplyøkonomien styres vekselsvis av tyveri og nestekjærlighet. Den setter oss i et større mellommenneskelig system.

Selv om jeg til tider kan lengte tilbake til min vakre Monet-paraply, har jeg lært en viktig ting: Livet går videre.

Hver paraply har sine gode og dårlige sider. Noen åpnes automatisk. Andre har en spenstig farge eller logo. Noen forsvinner i havet av paraplyer sammen med minnet om den.

Kanskje er det nettopp denne midlertidigheten som gjør det spennende: å ikke vite hvilken paraply som blir den neste.

Kanskje Monet-paraplyen alltid vil være min ubevisste standard som jeg måler opp mot hver nye paraply jeg bruker. Men kanskje har den spilt sin rolle i mitt liv. Den innhentet mange komplimenter. Den holdt meg tørr mine første dager i Bergen.

Jeg har lært meg å se frem til min neste paraply. Kanskje får jeg den av en venn. Kanskje sniker jeg den til meg i et desperat øyeblikk. Uansett har jeg mange paraplyer foran meg.