Luke 14: Kjære dagbok

Kjære dagbok, 

I dag har vært en helt ok dag. Jeg sto opp tidlig og klarte å kapre en plass på lesesalen klokken 07.03 i dag. Ny rekord! 

Men det skjer noe rart med meg når jeg sitter der på Ulrike Pihls Hus, time inn og time ut. De kommer som lyn fra klar himmel. Tankene. 

Jeg begynner å tenke på vennene mine hjemme i Oslo som jeg såvidt har fått snakket med hele høsten. Husker de meg fortsatt? Vil de fortsatt invitere meg med på ting, selv om jeg sjeldent vier Oslo en tanke i det hele tatt? 

Så dukker familien opp i hodet. Jeg frykter at familien min vil bli glemt i alt annet jeg har vært opptatt med siden jeg flyttet. Jeg frykter at jeg glemmer tiden der jeg tilbrakte mine første 19 leveår. Er de lei seg for at jeg har fått mitt eget lille liv her i Bergen? 

I tillegg er det ingen som svarer meg på snap. 

Så treffer følelsen meg midt på stillesalen utenfor Diskuterbar. Jeg føler meg alene. 

Alene? Kjære dagbok, er jeg virkelig det? 

Det er noe annet å se en tanke skrevet ned på papir. Når tanken blir tatt ut og blir plassert på et blankt ark kan man se på den i sin riktige form. 

Vennene mine i Oslo husker meg så klart selv om jeg flyttet over til den andre siden av fjellene. Kanskje tiden fører til at de gangene vi møtes er ekstra spesielle. 

Mamma og pappa er glade i meg, og det er de dessverre forpliktet til å være fram til de dør. 

Og snap skal vel ikke ha så mye å si for din vennestatus eller, Iben? 

Kontrastene er tydelige, og effekten er åpenbar. Når jeg skriver noe ned og lar det stå for seg selv blir det umiddelbart lettere å kaste den vekk.

Kjære dagbok, min egen bestevenn i form av penn og papir. 

Du gjør virkelig susen.