Luke 16: Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

I et rom på fem kvadratmeter på toppen av høyden bor Sofie (20). Kollektivet har holdt sammen i et helt semester. 

Nå går semesteret mot slutten og Sofie vurderer å kaste seg ut på Bergens ville boligmarked heller enn å fortsette å være niende person i et kollektiv med åtte idioter.

Ukene før hadde Sofie nemlig mealpreppet både lasagner og gryteretter for å spare tid og ikke minst for å kunne flexe i eksamensperioden. En morgen våknet hun opp til at kollektivets selvutnevnte gymbro hadde tatt halvparten av de forberedte matboksene. 

Begeret rant offisielt over natten før eksamen da BI-roomien bestemte seg for å ha nach i stuen etter den årlige X-russefesten. 

Konfliktskyheten i kollektivet vokser i tråd med muggen på grytene som har stått i vasken. 

Det som Sofie i utgangspunktet kunne se bort i fra, og som ga henne følelsen av å være en bedre roomie enn de andre, har nå begynt å gå henne på nervene. Det er ikke så komplisert å sette på dorullen riktig vei. 

Nå er det juleferie og hun skal endelig vende hjem.

Der venter duket bord uten fare for at maten din blir stjålet. I tillegg er det plussgrader i fellesområdene og julepynt. 

Men hjemme er også fraværet av å bo rett nedi gata fra gode venner og det å samles på kjøkkenet for debrief dagen derpå.

Hjemme venter også hennes far som smatter usedvanlig høyt, følelsen av å bli den 17-årige versjonen av seg igjen og spørsmål om framtidsplanene hennes. 

Sofie kommer til å nyte ferien vekke fra kollektivet, men gleder seg til å komme tilbake til friheten kollektivet tilbyr.

Det går visst an å bu på fem kvadratmeter i et nimannskollektiv.