Luke 9: Pasta, pizza og mafia

Å bo i Norge når man har en annen etnisk bakgrunn er både positivt og negativt.

Det positive er at du beriker deg med ny kunnskap om en annen kultur. Blant annet lærer du et nytt språk du kan bruke for å baksnakke andre når du reiser tilbake til hjemlandet. Er ikke det dødskult?

Det var omtrent alt det positive.

Det negative er at det kan være ganske irriterende noen ganger, og jeg skal nå forklare deg hvorfor.

Det første folk sier når de finner ut at jeg er en italiener som har bodd i Norge i 15 år, er:

– Åhh, jeg elsker Italia. Pizza, Mozarella, Mario!

Så tenker de seg litt om:

– Men du har jo bodd her så lenge, da er du norsk.

– Unnskyld meg? Hadde jeg følt meg norsk så hadde jeg sagt det før du begynte å vise meg dine «fremragende» italienskkunnskaper

– Hvordan kan du si at du er italiener da?

– Vel, hvis du åpner fryseren finner du bare pizza og skapet er fullt av bokser med hjemmelaget tomatsaus, kremer og you name it. I tillegg til at for hver setning jeg sier lager jeg større og større bevegelser med hendene mine.

En klassiker er når jeg møter noen som åpenbart var klassens klovn på skolen, og jeg forbereder meg på hva mine stakkars ører snart skal høre:

– Oi, du er fra Sicilia, er familien din med i mafiaen eller?

– Nei, de er ikke det, da hadde jeg i hvert fall ikke stått her i Bergens pøsregn og fortalt deg historien min. Men hvis familien min hadde vært i mafiaen hadde du vært den første til å finne et hestehode i sengen din, Torstein.