Atter en Black Friday

Den svarte fredagen. Lenge hadde illevarslende e-poster fortalt meg om at denne dagen omsider var ankommet.

Utenfor var det bekmørkt; et voldsomt tordenvær braket, og jeg kunne skjelne skingrende skrik i det fjerne. De stakkars butikkansatte.

Jeg befant meg foran datamaskinen i kammerset mitt, og var falt offer for å undersøke tilbud på dresser. «Kom og ta meg, din skitne gutt», hvisket de til meg.

Kredittkortet var som en byrde i lommeboken. Klart jeg trengte ny dress; det var jo snart desember!

Men like før jeg kjøpte noe, ble jeg grepet av en plutselig innskytelse av tvil. Trengte jeg det virkelig?

Jeg falt ned på kne. «Akk! Min evige forbannelse! Igjen har valgets kval tynget meg!».

Jeg kunne ikke puste. Jeg måtte komme meg ut og finne hjelp.

Regnet pisket i det jeg beveget meg langs øde gater med småbutikker uten salg. Hele tiden kunne jeg se de ruve som mørke skygger i distansen, som en ring rundt Festplassen: De svarte kjøpesentrene. Fra toppen av Bergen Storsenter hadde Olav Thon sitt altseende øye.

Kredittkortet ble tyngre jo nærmere jeg kom, men allikevel følte jeg en dragning dit.

Omsider trengte jeg meg inn på Torgallmenningen, hvor rekkene av fiendens hærskarer var utallige. Menn og kvinner kontrollert av en skjødesløs lyst. De presset seg inn i butikkene i det de åpnet, og felte hverandre for å nå de beste tilbudene.

På Den Blå Steinen fant jeg mannen jeg lette etter. Der satt Hallgeir Kvadsheim i full lotusstilling med øynene lukket; helt uaffisert av alt som foregikk rundt ham. Han var dypt i meditasjon om budsjettets fire edle sannheter. Han enset meg ikke, men pekte i den retningen jeg måtte gå. Fortvilet skjønte jeg hva jeg måtte gjøre.

Jeg begynte å sjangle mot Festplassen, helt sønderknust av lyst når jeg stadig så røverkjøpene folk kom sjonglerende med.

På en stein i fontenen på Ole Bulls plass, satt en krumbøyd skikkelse og beundret kredittkortet sitt, helt fortært av sin kosteligste.

Jeg bøyde hodet mitt og bevegde meg videre. Etter det som føltes som flere timer stod jeg endelig foran Lille Lungegårdsvann. Kredittkortet lå uutholdelig tungt i hånden min. Jeg samlet alle krefter jeg hadde, og kastet det i vannet.

De som var i nærheten så rart på meg, men med det samme lettet mørket. Atter en desember demret, og folk strømmet ut i gatene fra kjøpesentrene. Ondskapen var fordrevet!

Så gikk alle inn igjen og startet julehandelen.

• Les også luke 9: Fri meg fra snusboksleken.