Bedre lykke neste år

Ambisiøse meg trodde 2020 var året for konsistent trening. Hah! You thought… sier jeg til meg selv når treningssenteret stenger ned. Jeg trener ikke ute, skjønner du. 

Jeg trodde det kunne være året for å slutte å snuse, og gjøre mamma glad. Tuller du med meg? Hvis det ikke var nå jeg trengte en slik distraksjon og et belønningsmiddel mest, så vet ikke jeg. 

Gode søvnrutiner og lesevaner måtte jeg da få til. Oh hell no. Det skulle vise seg at jeg endte opp med selvdiagnostisert motivasjonstap og likegyldighet. 

Sitte mindre på mobilen og ikke binge Netflix eller Youtube? Mhm, good one. Kanskje finne meg selv i en ny klesstil? Negative. 

Jobbe med holdningen i ryggen min? Morsomt. Du skulle bare visst hvor mange nye rygg- og nakkehemmende sofaposisjoner jeg oppdaget. 

Og så tenkte jeg kanskje at jeg skulle prøve å mestre kunsten «å spare penger». Oh, damn girl. Nettshopping og Foodora ble fort karantene- og ensomhetsterapi, da det var den mest geniale måten å fake følelsen av besøk på døra.

Disse klassiske nyttårsforsettene totalruinerte seg selv, og det gjør meg flau. Jeg holder likevel maska, for å gi deg en følelse av gjenkjennelse i din egne 2020-rekapitulering. Jeg beundrer deg som tør å stå med meg i dette og også, kanskje enda mer, du som ikke kan det. Men, det er ikke lenger tiden for tragiske sluttkapitler, eller Shakespeare’s «to cry or not to cry». Jeg leter alltid etter det Disney-øyeblikket «and she lived happily ever after». 

Det var uten tvil en uvanlig lykkelig følelse jeg satt med på nyttårsmiddagen, bare timer før kalenderen forlot fjorårets årets siste dag og lot alt ligge igjen som fortid og minner. Da åpnet det seg en ny fremtid foran meg, som så svært lys og tiltrekkende ut på den nye kalenderens blanke ark. Det var akkurat som jeg følte at korona var last years news og at det ville henge igjen i fortiden så snart vi hoppet gjennom fyrverkeriportalen til et friskt og immunt år. 

Dette ser jeg allerede nå at var en naiv, barnslig og lite gjennomtenkt forventning å la meg selv tilsette som smaksforsterker i årets første glass med champagne. Jeg har en anelse om at 2020s onde stesøster kan ville invitere seg selv på besøk, på tross av den åpenbart forsvunnede invitasjonen. Faren er at uten de riktige grepene risikerer vi å leve videre i oppfølgeren til 2020, en del to, med dypt ruinerende nyttårs-ikke-forsetter, bare for lættis. Og som jeg har vist dere, er det faen ikke lættis.

Det skal ikke lenger være en hemmelighet at vi får en ny superkraft i begynnelsen av hvert år som vi ikke hadde året før. Alt det du failet så hardt på i fjor, kan du ikke faile like hardt på i år. Superkraften er å la januar og nyttårsforsett-viruset smitte hele systemet ditt, og re-kalibrere motivasjonen og håpet slik at det skapes en ny immunitet mot de gamle unnskyldningene og fellene som ødela alt sist gang. Jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg umulig kan være like ubrukelig i år som i fjor. Så god er jeg ikke. Med denne superkraften skal ikke 2020’s onde stesøster få danse helvetesdans i stuen min. Og akkurat slik skal jeg legge fra meg boken om fjorårets nedturer og leve happily ever after, after 2020. 

Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.