Bergen, ikke drep meg!

Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

Livet mitt er langt mer farefullt enn det det ser ut som fra utsida. Jeg vil faktisk påstå at jeg står i mange flere livsfarlige situasjoner nå enn i løpet av det halve året jeg bodde i Bogotá, hovedstaden i Colombia.

Og da bodde jeg rett ved der det ukentlig var sammenstøt mellom studenter og politi, hvor den ene gjengen kastet hjemmelagde bomber og den andre svarte med tåregass.

Det er flere grunner til hvorfor.

Hver dag på vei til universitetet eller butikken, må jeg krysse verdens skumleste vei. Ved krysset mellom Bøhmergaten og Vikens gate er det bare en stor, trafikkert sving, ingen fotgjengerovergang.

Jeg ser meg til venstre, til høyre og til venstre, akkurat som jeg lærte av Trygg Trafikk da jeg var lita, og springer over veien så fort jeg kan. Imens krysser jeg fingrene og håper det ikke kommer en crazy sjåfør rundt svingen .

Som kjører bilen sin rett over meg. For da kan jeg dø.

Eller så kan jeg dø i boligbrann.

For ei lita stund sida dukka det opp en feier i kollektivet mitt. Han kunne fortelle at den delen av pipa vår som skulle vært hard som stein, faktisk var like ustødig som sand. Selv om han forsøkte å berolige oss, fikk jeg ikke ut av hodet at jeg i ett og et halvt år har bodd i et hus med brannrisiko bokstavelig talt hengende over meg.

Bare tenk på hva som skjer hvis de halvsprø Bergenske trehusveggene mine tar fyr!

Da blir huset overtent og jeg blir gassforgifta. Og da kan jeg dø.

Eller så kan jeg dø i en tragisk skliulykke (ja, du leste riktig).

Noen vintre blir Bergen overrasket med et mystisk og ukjent fenomen: snø og glatte veier. Da tar det så inn i granskauen lang tid før byen får salta og strødd veiene! Og jeg går rundt i konstant frykt for å havne side om side med stakkars gamle damer på legevakta – med brukket lårhals.

Eller med brukket rygg. For da kan jeg faktisk – okei, da, ikke dø – men bli lam!

Så når ett av disse faremomentene utvilsomt slår ut, kommer det til å være en historisk dag. Da får vi verdens første rettssak hvor en by står anklagd for å ha drept et menneske.

I løpet av mine 18 år som Trondheimsborger, var jeg aldri i nærheten av noe lignende. Send Bergen til Azkaban.

Les også: Debatt: Et klippet kondom er et pussig alternativ til slikkelapper
Les også: Apropos: Kunsten å konsumere koffein