Da Edel (20) flyttet til Bergen fant hun et helt spesielt fellesskap på Høyden

Edel-Marie Haukland skal vise oss det som er aller helligst for henne. Johanneskirken. Kirken har blitt hennes familie, borte fra sin egen. Den 20 år gamle filosofistudenten var på jakt etter et sted å høre til. Et fotfeste i troen sin, en tilhørighet i en ny by.

– Jeg følte meg rotløs, trosmessig, så jeg hadde veldig lyst til å finne et trosfellesskap eller en menighet, forteller hun.

Som fersk student må man gjerne finne seg bolig, nye venner og gjøre seg kjent med nye steder. Enkelte leter også etter et sted å dele tro og tvil. Edel var en av disse. Innenfor de enorme brune tredørene peker Edel mot et gammelt speil i våpenrommet.

– Her pleier jeg noen ganger å bare sjekke at jeg ser ok ut, før jeg går inn til gudstjeneste, sier Edel og ler høyt, før hun legger til at det er fordi hun som regel er for sen og har måttet springe.

Tradisjonelt var det første rommet i kirkene ment for å legge fra seg våpen før man møtte til gudstjeneste. Nå rettes det på hår og sminke.

– De har det enda på Svalbard, der er det jo isbjørn, sier Edels bestevenninne Elisabeth Arnevik Barkved.

De to fant hverandre på jakt etter et fellesskap. Edel forteller at det første som slo henne ved kirkerommet var høyden under taket. Det er visst nok sjeldent takkonstruksjonen er så åpen. Taket er fylt av treskjæringer, og gir nesten en følelse av å komme inn i noe middelaldersk. Det er enkelt, lite overdådig, men samtidig mektig i sin enkelhet. Edel og Elisabeth blir stående et lite øyeblikk for å betrakte det enorme rommet.

Det er plass til rundt tusen mennesker i kirken, egentlig enda flere, men dagens brannforskrifter gjør det vanskelig å fylle hele kirkerommet. Edel leder oss opp kirkegulvet, mellom de mørke trebenkene. Hun peker mot en av benkene lengst fremme, det er der hun og Elisabeth pleier å sitte.

Foran altertavla henger et over hundre år gammelt maleri kalt «Kristus i bønn». Til venstre er en liten dør inn til et rom. Det er der det avholdes kirkekaffe etter gudstjenester. Et enkelt kjøkken, med trebenker lik de inne i kirken, i tillegg til et par mer moderne stoler.

– Vi er her ganske ofte begge to, sier Edel. Elisabeth nikker bekreftende, så ler de litt igjen, smiler mot hverandre og løfter kaffekoppene mot ansiktet.

En kvinnelig prest

Da Edel kom til Bergen hadde hun planer om å dra innom alle kirkene i sentrum, innom de forskjellige kirkesamfunnene, bare for å kjenne på hvor hun kunne trives. Johanneskirken var den første hun besøkte, men det holdt. Hun følte aldri noe behov for å lete videre.

– Det fellesskapet med eldre, yngre og forskjellige folk, jeg trenger det i livet mitt.

– Hva var det du likte?

– For det første var det en kvinnelig prest, noe jeg egentlig aldri har hatt, men har snakket mye om fordi jeg har vært i noen kristne miljøer der det å være kvinne og prest ikke var kompatibelt.

Hun ser plutselig alvorlig ut. Latteren har stilnet.

Før intervjuet fortalte hun at hun hadde gledet seg til det her, for hun liker å bli utfordret. Edel har et ambivalent forhold til prekener. Det har noen ganger vært vanskelig for henne. Liturgien går helt greit, men noen ganger ender hun med å ta opp telefonen eller en skrivebok i stedet.

– Jeg blir litt sånn, tenk om de sier noe skikkelig dumt, da må jeg gå, da klarer jeg ikke være der mer.

Hun smiler igjen, ser seg rundt i rommet. Her hun har sittet mange søndager allerede, sammen med Elisabeth.

– Her er det så virkelighetsnært. Samtidig legger de ikke lokk på de store tingene. Det hellige og vakre får også plass.

De deler noe spesielt

De hadde fulgt hverandre på Twitter i over to år, Edel og Elisabeth. Da Edel kom til Bergen første gang for å se på et sted å bo, la hun ut et bilde av en kirke hun så på vei inn mot byen. Elisabeth som hadde studert i Bergen et år allerede kjente igjen kirken. De kom i prat om at Edel skulle flytte hit og ble enige om at de måtte møtes.

De ble enig om å møtes på Blom, en liten kafé i gaten nedenfor Johanneskirken. Edel hadde allerede rukket å forelske seg i kaffen der. Hun hadde kommet først og blitt sittende og skrive i dagboken sin. Så dukket Elisabeth opp etter hvert.

– Jeg tenkte ganske raskt: Oh shit, jeg håper vi blir bestevenner, sier Edel og ler nok en gang høyt, så det gir gjenklang i de gamle kirkeveggene.

Hun har advart oss om latteren sin på forhånd. Det er mye lyd i jenta.

Edel og Elisabeth har noe til felles. Begge har vært innom pinsemenigheten. Elisabeth forteller at hun var med venner som hadde tilknytning dit, mens Edel har vært en del med pinsemenigheten i Bodø.

– Ja. Så var vi begge like begeistret for Knut Arild Hareide, forteller Elisabeth ivrig.

Edel gapskratter.

I helgene, når de baker til kirkekaffen, pleier de å lese høyt til hverandre fra avisen Vårt Land. Edel føler at de deler noe spesielt sammen, noe de ikke deler med så mange andre. De er like, men samtidig ulike.

– Noen kommer ti minutter før gudstjenesten, og noen kommer ti minutter etter, forteller Edel og ler igjen. 

Bibelvers og alkohol

Sammen tok de etter hvert på seg lederroller i Bergen Kristelige Studentforbund. Der bruker de en del av tiden sin på å arrangere sammenkomster for kristne studenter i byen. Det kan være både messer og spillkvelder, men også det de kaller Bibel og Børst. Der samles man gjerne over et par bibelvers og noe alkohol. Det er en av de tingene Edel tror mange kan ha fordommer om.

– Jesus lagde jo vin av vann, forteller Edel i det vi rusler nedover fra Johanneskirken mot Blom.

Da Edel og Elisabeth sto på stand i fadderukene kom det en gutt bort, nærmest snikende, og snappet en brosjyre. Før han hadde kommet unna, hadde Edel bykset fram.

– Hei du, sa jeg. Jeg er da ikke flau, forteller Edel og ler.

Nå er han medlem i det kristelige studentforbundet.

Det er viktig for dem å forsøke å lage en arena der alle er velkommen, uansett trosretning, eller om de tror i det hele tatt.

– Vi er vel kanskje ti-tjue på et arrangement, men vi kunne gjerne vært flere, forteller Edel.

Edel har opplevd å få spørsmål om troen sin og noen gange møtt studenter som har fordommer, men tar ikke det så veldig tungt.

Hun kan finne seg selv i settinger der tro blir diskutert, kanskje også med en viss skepsis, før noen påpeker at Edel er kristen. Det plager henne ikke. Hun vil bli utfordret. Det har nemlig gjort en forskjell for henne.

– Viktig at kirken er for alle

Edel forteller om det å bryte med barnetroen sin og på mange måter måtte finne sin egen tro på nytt igjen. Hun forteller at det var tøft. I dag angrer hun på ting hun har sagt og ment. Det er sårt for henne å tenke tilbake på.

– Jeg var veldig redd for å miste Gud.

Hun har lurt på hva hun er uten Gud, om hva hun hadde sittet igjen med om troen forsvant.

– Tvilen er viktig. Uten tvilen er det ingen tro, og det er tvilen som gjør at jeg får kjenne på hva jeg faktisk tror på.

Troen hennes har vært i endring, og den endrer seg fortsatt.

– Jeg har aldri hatt noe imot homofile for eksempel, men jeg var nok ganske skeptisk til at de skulle få gifte seg i kirken. I dag er det veldig viktig for meg at kirken skal være for alle mennesker. Alle er skapt i Guds bilde, da har de også en plass i kirken.

For henne er Gud alt, altså både mann og kvinne. Hun mener at Gud absolutt ikke er maskulin, fordi Gud ikke er et menneske.  

– For å utfordre den tanken litt, kan jeg gjerne si hun når jeg ber, eller snakker om gud, forteller Edel. 

Ikke tilfeldig med filosofistudier

For Edel er det viktig at alle, uansett hvilket utgangspunkt de egentlig har, skal kunne føle seg velkommen.

– Jeg er så mot at man skal skape barrierer og si at for å være kristen må du være slik og slik.

Hun håper flere skal få oppleve kirken slik hun har opplevd den. Det har vært godt og viktig for henne, og hun tror det kan være godt og viktig for andre. For henne handler ikke tro nødvendigvis om å være i kirken hver eneste søndag. Det er opp til den enkelte.

– Troen min vil nok alltid være i bevegelse, jeg er ikke sikker på hvor jeg ender opp. Det er noe med å holde troen i en åpen hånd, sier Edel.

Nå har hun filosofistudiene foran seg og vil etter hvert ta noen poeng i italiensk. Det er ikke helt tilfeldig at det ble filosofistudier, tror hun.

 – Jeg er nysgjerrig og vil utfordre tankene mine om verden, om tro, om alt. Det er veldig veldig viktig for meg.