Da pandemien banket på rektors kontor

Lesesalene er tømt, og auditoriene er stengt. Én uke i mars kommer til å gå ned i historien som uken alt ble snudd på hodet. Høvdingene på Bergens universitet og høgskoler trykket på den store røde knappen, og studentene ble sendt hjem. 

Vi skulle helst ha møtt rektorene på Bergens største utdanningsinstitusjoner på kontorene deres.

Sånn ble det ikke. Studvest har intervjuet rektorene på Norges Handelshøyskole (NHH), Universitetet i Bergen (UiB) og Høgskulen på Vestlandet (HVL) om rektorjobben i koronaens tid – over videolink. 

Økonomen i Ytre Sandviken

Øystein Thøgersen er rektor på NHH. De siste dagene har han fått mye å tenke på. Rektoren i ham lurer på hvordan studentene skal klare seg i en tøff tid. Makroøkonomen i ham følger krisen med spent blikk.

Fotballsupporteren i ham håper Liverpool kan kassere inn en (nesten) sikret førsteplass i Premier League.

– Hvordan er det å være rektor i dag? 

– Det er spesielt. Vi er i en krisesituasjon, og det er i krisesituasjoner du virkelig føler et ansvar. 

– Du forstår også at som leder i en krisesituasjon, er du prisgitt de rundt deg. Jeg har ekstremt dyktige medarbeidere. Jeg er ekstremt takknemlig for å ha dem rundt meg i denne situasjonen. 

Thøgersen har vært innom NHH siden de stengte dørene. Skolen ser ikke ut som den pleier å gjøre. 

– NHH er forlatt, foruten noen byggeprosjekter som holder på. Forelesere som ønsker det får bruke auditoriene til å spille inn nettforelesninger. Utenom det er NHH-bygget et tomt skall nå.

En svart svane

Øystein Thøgersen har vært rektor på NHH siden 1. august 2017. Da han satte seg i rektorstolen regnet han med å møte vanskeligheter, men ikke noe som dette. 

– For ikke så lenge siden holdt jeg et foredrag om sjansene for en svart svane i det kinesiske markedet. Vet du hva en svart svane er? 

Studvests journalist visste ikke hva en svart svane var, men googlet det etterpå. NHHs egne nettsider beskriver fenomenet godt: Høyst usannsynlige hendelser med tre hovedkarakteristikker – de er uforutsigbare, har omfattende konsekvenser, og når krisen rammer, famler vi etter en logisk forklaring på hva som har skjedd.

– Uansett, mens jeg forberedte meg til å holde dette foredraget, landet en svart svane ned på bordet til ledelsen på NHH, fortsetter Thøgersen.

Thøgersens svarte svane var NHH-studenter på utveksling i Kina. På kort tid måtte administrasjonen hive seg rundt og få dem ut av området, og omplassert til andre universiteter. 

– Det var der det begynte, så eskalerte situasjonen mer og mer. Dette har vært sjokket over alle sjokk. Større enn finanskrisen, større enn oljeprisfall, større enn alt i mitt yrkesaktive liv. 

• Les også: Studenteledere er svært skuffet over krisepakken.

Enkeltindividenes skjebne

Når Studvest spør Thøgersen om han skulle ønske noen andre satt med rektoransvar i en krevende tid, kommer svaret fort. 

– Nei.

– Det er noe tilfredsstillende med å forvalte et stort ansvar. Og som jeg sa tidligere, folkene rundt deg er alt. Når jeg har så dyktige medarbeidere, så er det ålreit å være rektor, selv i denne situasjonen. 

– Er du bekymret?

– Ja, men ikke for systemer og digitale løsninger og sånt. Jeg er bekymret for individene i denne krisen. 

– Det er et globalt alvor i denne krisen som påvirker enkeltmennesker. Både ansatte og studenter kan bli alvorlig syke, studentene mine har foreldre og bekjente som mister jobbene sine. Det er studenter som er alene i studiebyen sin nå, og er ensomme. Det er det jeg er bekymret for. 

• Les også: Henrik Asheim svarer på kritikken om krisepakken.

Flokkens gjeter

Når dørene på handelshøyskolen i Ytre Sandviken en dag åpner igjen, tror Thøgersen noe vil gå tilbake til normalen, mens andre ting kommer til å henge igjen. 

– Det sosiale livet kommer til å gå tilbake til normalen med én gang. 

– Men jeg tror to ting kommer til å henge igjen fra denne krisen: For det første kommer vi til å ta med oss erfaringene fra arbeid på digitale flater. 

– Organisasjonen som helhet har tatt et massivt hopp når det kommer til bruk av digitale virkemidler både i undervisningen og når det gjelder. 

Thøgersen tror også fellesskapet kommer til å verdsette ting man før har tatt for gitt. 

– Vi som flokk kommer til å ha et ydmykt forhold til hvor raskt hverdagen kan endre seg. Denne situasjonen har satt en støkk i oss, og det er nok mange ting vi ikke kommer til å ta for gitt når NHH åpner dørene igjen.

Til slutt spør vi Øystein Thøgersen om hva han skulle ønske han kunne fortalt seg selv før alt dette begynte. Makroøkonomen tenker seg godt om.

– Det er et veldig vanskelig spørsmål. 

Høvdingen på Høyden 

Han er rektor ved Universitetet i Bergen (UiB), institusjonen som gjennomsyrer nær sagt alt som skjer i Norges nest største by.

Med 59 prosent av stemmene vant Dag Rune Olsen kampen om rektorkjedet i 2017. Mens campuset hans nå er helt stengt, sitter Olsen i karantene i Oslo. 

– Jeg var på en utenlandsreise som ble omfattet av regjeringens karanteneregler med tilbakevirkende kraft, og jeg deltok på et møte i fylkeskommunen med noen som fikk påvist smitte. 

– Hvordan har det vært å sitte med rektorkjedet midt i denne situasjonen?

– Som et smitteverntiltak skal man være forsiktig med å bruke smykker og lignende, så jeg har lagt kjedet på hylla. 

• Les også: Alle UiB-eksamener blir digitale.

Verdien av løsprat

Som for de fleste andre foregår Olsens hverdag nå på nett. 

– Møtene som foregår over nett er mer effektive enn de fysiske. Det er mindre løst prat. 

Etter at han sier dette, tenker rektoren på UiB seg om litt. 

– Men så er kanskje løs prat veldig viktig – de mellommenneskelige spørsmålene om hvordan man har det, er et slags lim i en organisasjon.

I dagene før statsministerens pressekonferanse 12. mars begynte Olsen å se konturene av en ny hverdag for studenter og ansatte på UiB. 

– Det begynte å bli åpenbart at det var en mulighet for stenging i dagene før statsministerens pressekonferanse. Vi hadde lenge fulgt med på vurderingene og prognosene som kom fra Folkehelseinstituttet (FHI). De pekte i retning av at vi måtte stenge campus. 

– Så registrerte vi også at andre universiteter i Europa måtte ta konsekvensen av utbruddet og stenge dørene. 

Olsens antakelse viste seg å stemme. Til slutt fulgte UiB, med de andre norske utdanningsinstitusjonene, statsministerens befaling om å stenge dørene med umiddelbar virkning. 

– Ingen tid til å synes synd på seg selv

Olsen er den øverste ansvarlige for en av Norges største utdanningsinstitusjoner, under en periode der regjeringen har innført de strengeste krisetilstandene Norge har opplevd i fredstid. 

– Skulle du ønske noen andre hadde kapteinsbåndet på armen akkurat nå? 

– Nei. 

– Det er i krevende situasjoner man trenger ledere, ikke når alt går på skinner. Om du er en leder som vil trekke seg ut i en krevende situasjon, da skulle du aldri vært leder. 

Olsen synes ikke spesielt synd på verken seg selv eller UiB. Han er bevisst på at mange andre er i en langt verre situasjon akkurat nå. 

– Jeg har de siste dagene vært på flere møter med andre institusjoner der permitteringer har stått høyest på dagsorden. Jeg har privilegiet av å lede en institusjonen der arbeidstrykket ikke har gått ned, men snarere tvert om har økt den siste tiden. Vi har mer enn nok av arbeid til alle våre ansatte. 

– Jeg er ikke redd

Olsen sier kontant nei når Studvest spør han om pandemien gjør ham redd. 

– Jeg er bekymret for tapet av tid. Det er mye forskning som ikke kan gjennomføres som planlagt nå, og mye må forskyves. Det må vi ta stilling til. 

– Men jeg er ikke redd. 

Han er derimot imponert av både studenter og ansatte på UiB for hvordan de har taklet situasjonen de ble kastet inn i. 

– Som rektor i denne situasjonen blir jeg imponert av den fantastiske stå-på-viljen studenter og ansatte har vist. 

– Ingenting av dette hadde vært mulig uten at studentene hadde vært så fleksible i møtet med denne nye hverdagen. Jeg skylder dem en stor, stor takk. 

Olsen er spesielt imponert over hvor raskt UiB har omstilt seg fra analog til digital undervisning, gitt den pressede situasjonen de er i.

– UiB har investert betydelig i digital infrastruktur, ikke fordi vi har fått pålegg om det, men fordi vi har vært fremoverlente. 

– Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) hadde klare forventninger til den digitale undervisningen, og vi har levert.

Han har også en klart beskjed til de som mener universiteter ikke holder tritt med resten av samfunnet. 

– De som mener universitets- og høgskolesektoren snur seg tregt, bør gå i seg selv og se alt som har skjedd på disse få ukene. 

• Les også: Nå blir det endringer i krisepakken – mer stipend.

Campuset skal ingen steder

Nå ser Olsen fremover mot dagen UiB kan åpne campus igjen. Han tror mye kommer til å endre seg. 

– Vi kommer til å oppleve mye varig endring. Studenter og ansatte legger til seg andre vaner i denne perioden. Vi har begynt med følgeforskning på hva som foregår på universitetet nå, så vi kan ta med oss de gode erfaringene. 

– Men vi skal tilbake til campus når dette er over, legger han til.

Rektoren på UiB vet også hvilken rolle universitetet hans kommer til å spille når krisen er over. 

– Når dette er over, må studentene våre ut i arbeid og ut i samfunnet. Så vi må fokusere på å ferdigutdanne dem.

– Samfunnet må komme seg tilbake på beina etter at utbruddet er over. Det får ikke samfunnet til uten studentene våre.

Sykepleieren på Kronstad

Berit Rokne er rektor ved Høgskulen på Vestlandet (HVL). Om helseforetakene trenger forsterkninger, kan det være Roknes sykepleierstudenter som skal ut i førstelinjen. 

Rokne er selv sykepleier i bunn, og tanken på at studentene hennes kanskje må ut i strid mot koronaviruset har streifet henne. 

– Det er en del av beredskapen, og det må vi akseptere. Jeg er sykepleier selv, jeg vet hvor viktig det er å ha helsepersonell nå. 

– Hvis vi kommer dit at studenter må stå i førstelinjen, så er det fordi de blir beordret, og på grunn av et samfunnsbehov for helsepersonell. Da må studentene få en opplæring i arbeidet de skal inn i.

• Les også: – Vi kunne like gjerne tatt opp et forbrukslån.

Uvirkelige tider

Med sine fem campuser er høgskolen godt fordelt på vestlandet. Fra hjemmekontoret på Os har rektor Rokne fulgt nøye med på situasjonen som har lammet campus etter campus. 

– Uvirkelig er et beskrivende ord, sier Rokne.

– Situasjonen er nifs, den får deg til å reflektere rundt hvor sårbare vi er, og hvor sårbar livsstilen vår er. Mye kommer nok til å sees annerledes på når dette er over.

Rokne er stolt av medarbeiderne sine. Hun mener det ikke er hun selv som sitter med den tyngste børen under krisen – den mener hun ligger på andres skuldre. 

– Vi har fagfolk som skal legge til rette for en ny måte å undervise på. Det må tenkes nytt rundt alt fra tilrettelegging, til eksamen og opplæring i nye verktøy. 

– Man skal holde studentgruppen samlet og engasjert, samtidig som man må gjøre all dialogen digitalt. 

– Dette er de tøffe menneskene på HVL, de som sammen med studentene skal finne ut hvordan vi skal komme oss gjennom dette.

Et unormalt semester

– Det jeg håper, er at vi ikke mister mange studenter som faller fra fordi situasjonen blir for krevende. Jeg håper flest mulig går opp til eksamen som planlagt.

Rokne tror situasjonen kommer til å prege HVL i lang tid fremover. 

– Vi vil være i en annerledes situasjon – om ikke en unntakstilstand – lenge. Dette semesteret vil ikke være normalt på noen som helst måte. 

Rokne håper høsten vil kunne ligne på tidligere semestre, men tør ikke slå fast noe enda. 

– Det vil uansett være en del endringer i lys av unntakstilstanden vi nå er inne i. Undervisning vil vi aldri gå tilbake til det samme som før. Noen synes at det som skjer digitalt nå har vært en åpner for hva som har vært mulig. 

Kaptein i stormen

Rokne er forberedt på å stå i rollen som rektor, også under en pandemi. 

– Det er nok mange andre som kunne gjort en god jobb, men nå sitter jeg ved roret. Det er min oppgave med de andre i ledelsen å lose oss gjennom situasjonen. Det er der vi er nå, det ansvaret må jeg bare ta.

– Er du bekymret? 

Rokne tenker seg godt og lenge om før hun svarer.

– Det er mye man kan bekymre seg for.

Rokne bruker ikke mye tid på å se seg bak skulderen. Hun er opptatt av hvordan fremtiden ser ut, og hvilken rolle HVL skal spille når krisen er over. 

– Studentene må utdannes, folk må tilbake i arbeid, hele maskineriet må gå igjen. Og vi som høgskole må ta vår del av ansvaret.

– Jeg har stor tro på ungdommene våre, med den kognitive kapasiteten deres og deres kompetanse, tenker jeg at dette klarer vi. De skal få seg en utdanning. 

Til slutt har kapteinen på HVL-skuta en beskjed til studentene som seiler en urolig sjø i møte: 

– Det kommer en tid der dere skal ut i jobb, men ingen av oss kan si hvordan, og når, samfunnet normaliseres. Akkurat nå må dere bare holde fast.