Dagen da jeg kledde meg naken på flyplassen

Studvest har i fellesskap med Bergens Tidende avholdt skrivekonkurranse for alle under 30 år med tittelen «Det var da jeg skjønte det …».

1. plass 10.000 kr.
2. plass 5000 kr.
3. plass 3000 kr.

Victoria Gjerløw (22) skrev om hårsykdommen alopecia og tok 3. plass i skrivekonkurransen.

Da jeg begynte i andre klasse på barneskolen, oppdaget min mor en liten hårløs flekk på størrelse med en femkroning på hodet mitt. Hun lurte på om noen hadde lugget meg, uten at jeg helt forsto hvorfor. Hun viste meg den hårløse flekken, og jeg trakk på skuldrene i et slags «jeg vet ikke», uten å bry meg noe særlig mer med det.

Senere, fortsatt med denne barnlige aksepten i bånn, viste jeg den til noen av mine venninner. I begynnelsen var den en uskyldig kuriositet som vi studerte med genuin fascinasjon.

Det var ikke før mine venninner begynte å vise den til andre folk, at jeg følte jeg mistet kontroll over situasjonen, og skammen oppsto. Plutselig var det ikke noe jeg hadde eierskap over, og jeg opplevde at fascinasjon ble til hån. Det var da jeg skjønte det – at dette var noe som måtte skjules.

Jo eldre jeg ble, desto større plass fikk denne hårløse flekken i min bevissthet. Jeg ble en mester på å bruke hårspenner og hårspray for å holde håret på plass, og hemmeligheten skjult. Dette skulle vise seg å bli vanskeligere og vanskeligere ettersom femkroningen vokste seg stadig større.

Vinden ble min fiende, og selv om hårsprayen holdt håret på plass, bidro det samtidig til at de stadig tynnere hårtjafsene klistret seg sammen, så man kunne skimte den nakne huden under. Om jeg la hånden på hodet og kunne kjenne kulden fra min egen hånd i hodebunnen, visste jeg at flekken var synlig for omverdenen. Da løp jeg panisk inn på toalettet, i et desperat forsøk på å dekke den til igjen.

Etter hvert begynte jeg å gå med lue, inne som ute, sommer som vinter, og håpet at vi ikke hadde en lærer av den gamle skolen som ba meg ta den av innendørs. Jeg havnet i en ond sirkel – jo mer jeg stresset over hårtapet, jo verre ble det.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, var så å si hele toppen av hodet uten hår, og hver gang noen gikk bak meg, var jeg livredd for at de skulle snappe luen av meg og avsløre meg.

Vendepunktet skulle likevel komme. Jeg gikk nå på videregående, fortsatt redd for vind og luetyver, men riktignok med noe dypere røtter i meg selv. Vi skulle på klassetur til London, og selv om jeg gledet meg masse til turen, visste jeg at det på et tidspunkt krevde at jeg måtte ta av meg luen i sikkerhetskontrollen.

Det var som å skulle kle seg naken. Hjertet slo hardere og hardere jo nærmere jeg kom kassene man la eiendelene sine i. Jeg begynte med jakken, klokken og lommene, for å utsette det jeg visste kom. Den ene sikkerhetsvakten pekte omsider mot luen jeg hadde på hodet, og jeg nikket høflig mot ham mens jeg kjente gråten presse på, idet jeg sakte dro den av meg og la den i kassen foran meg.

Brått følte jeg meg beglodd av alle rundt meg, og selv om jeg visste det var irrasjonelt, ventet jeg at mine klassekamerater skulle stirre, peke og hviske bak ryggen min. Jeg stålsatte meg for å tenke ut hva jeg skulle svare på alle spørsmålene som måtte komme på den andre siden av metalldetektoren.

Til min store overraskelse kom aldri disse spørsmålene. Det gjorde heller aldri pekingen, eller hviskingen. Da vi kom ut på den andre siden, snakket de om løst og fast, Oxford Street og Buckingham Palace. Ingen snakket om hun som nettopp hadde kledd seg naken foran alle midt på Bergen Lufthavn.

Den størst tenkelige katastrofen hadde nettopp inntruffet, uten at noe var forandret, og mine klassekamerater gikk bekymringsløst videre til tax-freeen. Jeg sto skjelvende igjen med luen i hånden.

Og det var da jeg skjønte det – at hvem faen bryr seg.

Les også: 2. plass i skrivekonkurransen: Eleven var slitsom og brakete. Gradvis forsto jeg hvorfor
Les også: Vinner av skrivekonkurransen: No ser eg bygdedyret