Det juridiske fakultet valgte rettens vei

Seks studenter skriver i et innlegg i Studvest at man bør fremme sine synspunkter på en konstruktiv og respektfull måte. Sunn debatt forutsetter at man aksepterer at en motpart ikke nødvendigvis tar feil, men at man rett og slett kun er uenige. 

Dette er jeg helt enig i. Jeg synes også det er flott at studenter fra vårt fakultet engasjerer seg i offentlig debatt. 

I ettertid ser jeg at særlig én setning jeg har skrevet i et innspill stilet til «Juridisk fakultet» 7. mars burde vært omformulert eller utelatt i konklusjonen i det innspillet. Jeg burde ikke ha nevnt noe om risiko for straffbar medvirkning til folkemord. Tiden var ikke inne for det.

Det jeg i all hovedsak sammen med andre har prøvd å løfte frem, er kort og godt at det finnes etiske grenser for samarbeid med universiteter i Israel i den helt spesielle situasjonen med israelsk okkupasjon av Palestina og et mulig pågående folkemord i Gaza. Det er ikke slik at man helt kan ekskludere etiske hensyn fra en diskusjon om akademisk frihet og institusjonelle avtaler. Dette har hele tiden vært kjernen i saken om utvekslingsavtalen med Tel Aviv University. 

Jeg – og andre – har også prøvd å tilføre faktisk og forskningsbasert kunnskap om TAUs rolle og angrepene på palestinsk akademisk frihet i Palestina generelt og i Gaza spesielt. I en epost til fakultetsstyrets medlemmer 18. mars informerte jeg om funnene til jødisk-israelske Maya Wind i boken «Towers of Ivory and Steel – How Israeli Universities Deny Palestinian Freedom». 

Den 13. mars gjennomførte UiB en heldagskonferanse om Gaza av kunnskapshensyn, som ikke hadde akademisk boikott som tema, hvor jeg deltok i to panel, og hvor flere andre av de som hadde engasjert seg i den offentlig debatten om Gaza hadde viktige bidrag. Ikke minst deltok det palestinske studenter, også fra vårt fakultet, som fortalte om hvordan det er å være student under brutal okkupasjon. 

Det var da også etiske hensyn som begrunnet forslaget fremmet av stipendiatene ved Det juridiske fakultet om å avslutte avtalen, og som vant frem i fakultetsstyret 19. mars,  hvor jeg verken er med eller var til stede som tilhører. Dekan Karl Harald Søvig uttalte seg i samme retning som andre etter møtet (her til VG): «Jeg vil takke styret for en god diskusjon som var preget av takhøyde og respekt for hverandres synspunkter». Det var imidlertid takket være den yngre garde på fakultetet, med støtte også fra Studentparlamentet ved UiB og SAIH, at Det juridiske fakultet valgte rettens vei. 

At de nevnte studentene er særdeles misfornøyde med mine bidrag til debatten alene eller sammen med andre, får jeg bare ta til etterretning. Men å bli provosert slik noen studenter har blitt her, behøver ikke å være så dumt i et læringsperspektiv. Kanskje vil det lede flere frem til et prinsipielt forsvar for folkeretten.

Mitt anliggende har som alltid vært offerperspektivet – enten det gjelder flyktninger eller andre svake grupper i Norge eller internasjonalt, folkemordet på Rohyangaene, angrep på domstolene i Polen, forutsetningene for et rettferdig rettsoppgjør med den straffbare russiske aggresjonen mot Ukraina, ulovlig okkupasjon eller brudd på menneskerettighetene. Og at folkeretten må praktiseres og håndheves likt uavhengig av religion, etnisitet eller nasjonalitet. 

Uten folkeretten går det store vi en mørk fremtid i møte. Det er sjelden populært å si slike ting, eller snakke om behovet for internasjonal ansvarliggjøring, for det mest komfortable er å la makten råde og sitte stille i båten – helt til den synker til bunns.