Feildiagnose fra Studvest

Den 22. april publiserte Studvest en leder med skråblikk på Kjerkolsaken. At politikeren Kjerkol ser seg nødt til å levere master, beskrives som et tegn på at masterkravene i samfunnet har gått for langt. Studvest spør retorisk hva Kjerkol egentlig skulle med masteren, da det angivelig sto så bra til for henne på arbeidsfronten fra før av.

Det mener jeg er en lat slutning. Det er sunt at politikere gjør seg rustet til et vanlig arbeidsliv. Det er sunt at politikere forbereder seg på et liv utenfor politikken.

Før jeg går videre; Nei, dette er ikke et forsvarsinnlegg for Kjerkol. Hun plagierte og tok den rettmessige konsekvensen av det. Men jeg er helt uenig i at det var unødvendig for Kjerkol som politiker å levere masteroppgave i utgangspunktet.

Som stortingspolitiker i Norge sitter man på lånt tid, og demokratiets nåde. Du er valgt inn for en fireårsperiode, og kan ikke planlegge for en karriere i toppverv. Det er velgernes prerogativ.

Den siste tiden har vi sett flere takke nei til gjenvalg på Stortinget. At vi mister flere gode stemmer er selvfølgelig beklagelig, men det er også et slags sunnhetstegn for demokratiet.

At politikere får seg kompetanse og erfaring fra arbeidslivet vil gjøre dem til bedre stortingsrepresentanter. Og når politikere vil prioritere andre ting i livet, åpner det plassen for andre toppmotiverte kandidater.

Studvest tegner et bilde av at det ikke er nødvendig med annen utdanning når man først har kommet seg på Stortinget. At man har klatret karrierestigen som politiker, og derfor ikke har behov for masterkompetanse videre i livet. Det tror jeg er feil.

Statistikken viser faktisk at norske politikere er lavere utdannet enn i de fleste andre land. Det sier kanskje noe om en kultur med større fokus på politikerstigen enn formell kompetanse og erfaring. Det tror jeg ikke nødvendigvis er bra for demokratiet vårt.

Kjerkol burde kanskje ikke fullført masteren mens hun satt på Stortinget, og burde åpenbart ikke plagiert. Men at hun i seg selv skrev masteren, og planla for et liv utenfor politikken, er ikke negativt. Vi trenger ikke flere politikere som klenger seg til makten fordi de ikke har andre ben å stå på.

Med det sagt så mener jeg ikke at alle må skrive masteroppgave, og flere yrker kan kanskje med fordel unngå denne veien. Men når det kommer til faget helseledelse, som Kjerkol skrev master i, tror jeg det er lurt at man har gått igjennom et så intensivt løp. God styring i helsesektoren blir helt avgjørende fremover.

Studvest skriver at behovet for ekspertise og dybdekunnskap vil øke. Å bruke masteroppgave som sluttvurdering, der kandidaten må fordype seg i et emne og levere et selvstendig forskningsarbeid, er viktig for å nå dette i mange yrker. Man bør heller heve kvalitetskravet til masteroppgaver der man nå kan stå ved å levere venstrehåndsarbeid.

At Studvest vil reise debatten om mastersyken er bra. Men stetoskopet er kanskje ikke helt fininnstilt.