– Det brenner litt overalt

En kvinne i rosa kjole og med tomt blikk holder et spedbarn i armene. Rolig tar hun en skje inn i magen på barnet, drar ut en bit, fører skjeen mot munnen og spiser. Tygger litt, ser ut i luften. Så skjer det samme en gang til. Og enda en gang, faktisk står hun der i en halvtime og spiser av barnet hun holder i armene. 

– Det smakte jo godt, men det var for livaktig til å kunne nytes, sier Sofie Gustafsson Markinhuhta (26). 

Hun er kvinnen i videoen og kunstneren bak prosjektet «samlar dagar i smulor», som filmen er en del av. Verket er Markinhuhtas bidrag til avgangsutstillingen for bachelorstudenter ved Kunstakademiet i Bergen (se faktaboks).

Markinhuhta kan altså forsikre om at spedbarnet er laget av krem, sukkerbrød og marsipan, hvor ekte det enn ser ut. 

– Som en fødselsdagskake! 

– Å ikke få barn er som en ikke-avgjørelse

Til å være en så grafisk video, er den lite drastisk. Den har ingen tydelig utvikling, klimaks eller ende. Det er også noe av poenget med den.

Markinhuhta  har lenge visst at hun ikke vil ha barn. Likevel er det et valg hun aldri blir ferdig med å ta. Det ligger ingen slutt i det. 

– Å bestemme seg for å få barn er en aktiv avgjørelse. Du får det barnet, og valget er avsluttet, sier hun. 

Å ikke få barn, derimot, er en lite definitiv beslutning å ta. Det er denne tankekverna som er utgangspunktet for prosjektet.

– Valget er fortsatt åpent selv om det er tatt. I hvert fall fram til den dagen jeg ikke er fruktbar lenger. 

Da klimaangsten kom

Allerede i tenårene begynte Markinhuhta å ane at hun ikke skulle ha barn. Det skjedde i samme periode som hun begynte å lese seg opp på menneskeskapte klimaendringer og utfordringene de byr på.

– Etterhvert fikk jeg ordentlig klimaangst. Jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde tenkt rundt barn og sånn om jeg ikke hadde vært så oppslukt av alle disse problemene i de årene. 

Nå er spørsmålet om å få barn uløselig knyttet sammen med spørsmålet om hvorvidt vi har noen framtid å gi barn i det hele tatt.

– Det ligger en liten trygghet i å vite at dersom verden går til helvete, er jeg i hvert fall ikke ansvarlig for at et annet menneske må oppleve det, sier kunststudenten. 

På gulvet framfor skjermen står en rekke flammer laget av fargede plastperler. De har hun også brukt i tidligere fotoprosjekt – plassert dem i hverdagslige situasjoner som på dagligvarebutikken, i kjøleskapet og i vaskemaskinen. 

– Nå er vi der at uansett hvor du snur deg, kan du finne spor av klimakrisen. 

Som i vaskemaskinen, der mikroplast fra klærne våre slipper ut i vannet, ned i avløpssystemet og til slutt i havet igjen. Og deretter til sjømaten vi kjøper på butikken. 

– Det finnes ingen hvileplass lenger, det brenner litt overalt. Også i valget om å få barn eller ikke, som jo egentlig er et personlig valg, sier Markinhuhta.

Dagboknotater på knekkebrødpapir

I flere år opererte hun som klimaaktivist. Hun drev med performance art og demonstrasjoner. Skillet mellom kunst, politikk og henne selv ble nesten fullstendig utvisket. 

– Men klimaaktivismen krever mye. Du blir aldri nok i en slik kamp, du bør alltid gjøre mer. Til slutt trengte jeg avstand til det hele. 

I atelieret trenger hun ikke den avstanden. 

– Kunsten min vil jeg at skal være helt inntil huden. Der kan den angsten fortsatt få eksistere, sier hun. 

Også avgangsprosjektet slipper oss tett innpå Markinhuhta som kunstner og menneske. Ved siden av skjermen med kakevideoen henger ti utdrag fra dagboka hennes, skrevet på gammelt papir fra Husman-knekkebrødene til Wasa. 

Sidene røper at det ikke kun er klimaangsten som gjør at Markinhuhta ikke vil bli mor. Det er også forholdet til egen kropp, barndom, mor og ansvar. Det er i det hele et veldig komplekst spørsmål, og «samlar dagar i smulor» tar opp alle aspektene av det. 

– Utdragene avslører vel at jeg ikke er så sikker på valget mitt som jeg kanskje virker. Det er absolutt noe jeg fortsatt baler med, sier hun. 

På samme vegg henger også et bilde av babykaken før den er helt ferdig montert. Bildet avslører dermed hvordan kaken er laget og satt sammen før den var klar for visning.

– Jeg vil ikke at prosjektet skal være et «statement», jeg vil at det skal vise en prosess. Både den fysiske, kunstneriske prosessen, men også min egen, personlige. Kunst kan være vanskelig og utilgjengelig, men jeg vil invitere dere inn i min.

LES OGSÅ:

• Snart går Norge ett steg nærmere gjenåpning
• Jusrevyen 2021: Tidvis uoriginalt, tidvis genialt.
• – Happy Donuts er nesten mitt andre hjem