Det er for lite slagkraft i studentdemokratiet

Jeg bestemte meg av ulike årsaker for å vente til valget er over med å skrive dette, mye fordi jeg ikke ville forhindre noen som faktisk har litt glød om dette i å fortsette med det. Jeg har lenge vært negativ til hele ordningen, da jeg føler vi ikke får så mye igjen for studentdemokratiet. Den 28.04 skrev Rektor Olsen og Viserektor Samdal at «Universitetet i Bergen er det universitetet i Norge med best valgoppslutning under studentvalgene. La oss fortsette med å være det!». I fjor var dette tallet på 18,98 prosent ifølge Studvests egen redegjørelse for valget. Hvis vi er det universitetet med best valgoppslutning under studentvalgene står det ikke spesielt bra til ved resten av landets utdanningsinstitusjoner. 

Men hva får vi igjen for studentdemokratiet vårt? Av og til er det ikke lett å si. I 2019 kunne Studvest vise at to av ti resolusjoner ble gjennomført. En av resolusjonene som faktisk ble vist til var eksamensfri 18. mai. Som en av de som har sittet på en slik eksamen og fått hele feiringen bremset heftig er dette noe som faktisk ga meg et positivt inntrykk av hele ordningen. Viserektoren selv sa at «Vi har tatt studentenes signaler om at de ønsker å unngå dette. Vi kunne nok kanskje klart det tidligere, men nå er ordningen endelig på plass». Uheldigvis gikk de tilbake på dette og presiserte at det i hovedsak handlet om skoleeksamen og muntlig eksamen. Som student anså ikke jeg dette som en solid fulltreffer for studentparlamentet. Nå har det riktignok økt litt med gjennomførte resolusjoner, og for studentparlamentets del håper jeg dette er noe som fortsetter.

• Dette planlegger UiB, HVL og NHH for neste semester

Så går vi kanskje videre til min egen hjertesak som jeg tidligere har forsøkt å trekke frem som et viktig punkt, nemlig arealbruken til universitetet. Viserektoren med flere valgte å svare med et noe interessant innlegg om bruk av areal og vrimleområder. Det kan sikkert bli bra i fremtiden, men det hjelper ikke de som sitter i situasjonen nå. I disse dager krangler de ulike listene om hvorvidt vi skal ha stasjonære datamaskiner tilgjengelig på bibliotekene, slik som det i Fosswinckels gate 14. At vi burde ha noen maskiner tilgjengelig tar jeg litt for gitt. Det jeg derimot hadde ønsket fra studentpartiene var en større forbannelse over at universitetet selger unna eiendommer som heller kunne vært brukt bedre. Eller at de slår sammen biblioteker og leseplasser som allerede har ganske sprengt kapasitet.

I hele kampen som står om «effektivisering av arealmassen», som eiendomsdirektør Bergen sa i forsvar for hele prosjektet, har det vært merkverdig stille. Men datamaskiner er det som setter fyr på debatten, ikke det at vi ikke har nok plasser for å lese til eksamen. Jeg forventer nok kanskje et av de klassiske innleggene hvor vi det loves at noe av dette skal tas opp, eller at det vises til at de har utvidet tidene på MatNat og at dette angivelig er en seier i den retningen. Nå er det gjerne slik at man kan benytte seg av ulike plasser uavhengig av hvorvidt man tilhører den delen av universitetet, men man føler seg ikke alltid velkommen når man hører historier om at folk fra Samfunnsvitenskapelig har blitt kastet ut fordi de sitter på MatNat i eksamensperioden.  

Nå virker jeg kanskje veldig negativ til studentdemokratiet, og mye av dette grunner i at jeg føler vi ikke har mye makt. I møte med Statsbyggsaken er dette veldig synlig. Samtidig er det kanskje saken ovenfor som viser hvor lite makt vi har, når vi er nødt til å finne oss i slike tilstander hver eneste eksamen. I den grad vi har makt gjennom studentdemokratiet kommuniseres ikke dette veldig godt.

Som en som sitter på utsiden av dette tenker jeg ofte at vi enten må gi mer makt til studentdemokratiet, eller omorganisere hele greien slik at det ikke fremstår som bortkastet tid og ressurser. Hvilken makt skal vi ha? Finnes det makt bak kravene til studentene på universitetet? Kanskje vi kunne begynt med at når vi sier et klart nei betyr det nei.

• Her er resultater fra årets studentvalg på UiB