– Det er jo mange som strikker som ikke har gjort det til en så stor del av identiteten sin som vi har gjort

Omgitt av skravlende studenter i helgemodus, godt plantet i en retro sofa med hver sin kopp kakao og fargerikt strikketøy i fanget, befinner Hansen og Roås seg akkurat der de liker best å være. 

De synes det å bruke en ettermiddag med strikking på en koselig kafé er den perfekte måten å starte helgen på. Slik har det ikke alltid vært. 

Hobby med mening

Hansen studerer markedsføring og merkevareledelse på Høyskolen i Kristiania og lærte seg selv å strikke våren 2020 gjennom Youtubevideoer. I dag utvikler hun og selger egne strikkeoppskrifter. 

– Jeg hadde veldig lyst på en chunky cardigan, men fant ingen oppskrifter som jeg ville ha. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å lage oppskrift, men så ble det etterspurt. Så sånn startet det egentlig, forteller Hansen. 

Roås studerer lektor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Hun begynte med strikking som en måte å håndtere psykisk sykdom. Nå er hun strikkeinfluencer på Instagram og strikker til venner, familie og fremmede. 

– Jeg har slitt ganske mye med spiseforstyrrelser fra jeg var rundt 16 år. For at jeg ikke skulle trene og være så mye i bevegelse så ble jeg anbefalt å prøve å strikke. Så begynte jeg med det. Det hjalp veldig med den uroen jeg ofte føler på. 

Treg mote 

Strikkekollegaene bruker strikking både som fritidsaktivitet og som et steg i retningen av en mer bærekraftig klesindustri, ofte omtalt som Slow Fashion, eller «treg mote». Begrepet fokuserer på at klesproduksjonen skal være bærekraftig og etisk helt fra tegnebordet og produksjonen av materialene til de ferdige plaggene henger i butikken. 

– Jeg synes det er fint å kunne lage egne kvalitetsklær av naturfibre. Jeg er veldig opptatt av at det skal være av god kvalitet klærne jeg bruker, så da er det fint å kunne lage dem selv, sier Hansen. 

Prisen på klær er mer enn halvert siden 1995, i følge miljøorganisasjonen Loop. Det fører til overkonsum og overproduksjon av tekstiler. I Norge kjøper hver av oss mellom 13 og 16 kilo klær i året. Dette går hardt ut over miljøet og de som produserer klærne på fabrikker i lavkostland. I 2019 sto tekstilindustrien for så mye som åtte prosent av verdens klimagassutslipp.

– Det er skummelt å se at man kan kjøpe en ordentlig ullgenser på H&M til 500 kroner. De skal jo ha betalt for å selge den, og den skal fraktes, og så koster materialene og de som har laget plagget. Alt det går ikke opp med bare 500 kroner, sier Roås. 

Hun tror at mange ikke kan se verdien av strikkede ullplagg.

–Det er egentlig ikke mye å ta 1500 kroner for en genser, sier hun. Hansen rister på hodet og legger til: 

–Nei, det er jo kjempebillig.

Andre alternativer

–Jeg prøver å passe på at jeg kjøper fra steder hvor jeg vet at det er etisk produsert. Jeg synes det er bedre å investere i ordentlige plagg sjeldnere heller enn å kjøpe masse dritt på salg, selv om det frister, forteller Roås. 

Jentene mener at å strikke plagg selv, med garn av god kvalitet er en fin måte å begrense miljøavtrykket sitt, men samtidig skaffe noe man ønsker seg. 

–Jeg synes at når et plagg blir håndstrikket ser det mye mer eksklusivt ut enn det folk kjøper på for eksempel Shein, sier Hansen. 

Strikking er for alle

Hansen og Roås tror at alle kan lære seg å strikke, og at ikke alle trenger å ta hobbyen like langt som de har.

– Det er jo mange som strikker som ikke har gjort det til en så stor del av identiteten sin som vi har gjort, sier Roås og ler.  

For de som ønsker å lære seg å strikke, men ikke vet helt hvor de skal starte, har hun en klar anbefaling:  

– Glem det pannebåndet du strikket i 5. klasse. Det er ikke målet på om du er flink eller ikke.

LES OGSÅ:

• – Det er jo Ex on the Beach-stemning på BI
• – Jeg er jo hun fra Oslo som har lyst til å flytte til Bergen og bli her