– Det er lettere å slutte med fotball når det går litt drit

– Det er ikke lenge siden du spilte din siste proffkamp for Brann. Kan du prøve å sette noen ord på hvordan det er?

– Ja, eller nei, det er litt uvirkelig. Jeg savner allerede jentene mer enn jeg pleier. Da tenker jeg: Oi shit, kommer dette til å gå bra, da?

– Du har nettopp blitt seriemester og cupmester. Kunne proffkarrieren din blitt avsluttet på en bedre måte?

– Nei, det kunne den ikke. Jeg har ikke tatt «the double» med noen andre før heller, men det å få stå og gjøre det med Brann – det er perfekt. Det sies at man bør avslutte på topp, men det er også da det er gøyest å spille, så det er ikke nødvendigvis så lett å slutte. Sånn sett er det kanskje lettere å slutte når det går litt drit.

– Hadde du gitt deg nå selv uten en så bra sesong?

– Det blir litt hypotetisk, men jeg hadde bestemt meg før jeg visste utfallet av sesongen hundre prosent. Selv om jeg visste at vi lå godt an.

– Hvordan er egentlig forholdet ditt til Brann?

– Jeg har vokst opp i en familie uten noen som helst fotballinteresse, bortsett fra bestefaren min. Akkurat hvor Brann kom inn i bildet er jeg litt usikker på, men jeg husker at vi kjørte fra Austrheim, der jeg har vokst opp, til stadion for å gå på kamp. Og da de spilte cupkamper på Radøy var vi helt starstruck hele gjengen.

– Så hvordan oppleves det at du fikk spille den siste sesongen i nettopp Brann?

– Det hadde jeg aldri turt å drømme om. Det er ikke så mange som er like gamle som meg som fortsatt spiller. Jeg tror mange av dem som har stått utenfor og sett litt inn, skulle ønske de hadde spilt litt lenger, spesielt for å få med seg dette første implementeringsåret med Brann kvinner.

– La oss spole noen år tilbake i tid. Jeg har stalket deg på internett og funnet ut at du har vært innom en del studieinstitusjoner i Bergen. Kan du gi en rask oppsummering?

– Ja, uten å skryte, men det blir jo litt skryt, så er det én annen jeg kjenner som har tatt master på fulltid samtidig med å spille profesjonell fotball. Først begynte jeg på et studium på UiB som het «nyere medier». Det var en hybrid av utvikling, design og kommunikasjon, tror jeg, men det var mye utvikling så jeg sluttet ganske fort. Så fant jeg ut at jeg ville rette meg inn mot markedsføring, så da tok jeg en bachelor på BI. Så ville jeg ta master på NHH, men da måtte jeg ta ekstra økonomifag. Da tok jeg ett år med ekstra økonomi hvor jeg blanda fag fra høgskolen, universitetet og BI. Så begynte jeg på master i strategi og ledelse på NHH.

– Det er en del!

– Ja, og alt gikk ganske bra, bortsett fra det siste halvåret. Da hadde jeg signert for Liverpool og skulle skrive masteroppgave sammen med folk som var i Bergen, samtidig som jeg hadde mitt første halvår ute – det var blytungt, helt forferdelig.

– Siden du har vært innom så mange studieinstitusjoner, hvordan vil du rangere dem etter hvor godt du trivdes der?

– Jeg har trivdes på alle stedene, det må jeg si. Jeg har inntrykk av at de fotballspillerne som er litt yngre enn meg ikke er like opptatt av å være en del av sine studiemiljøer, men det var jeg. Jeg var med på veldig mye og hadde venner overalt. På BI var det for eksempel kjempemasse sosialt som jeg var med på. Og masteren på NHH var veldig bra, for jeg fikk velge og skreddersy den selv. Det var ganske mye praksis, team og teamledelse, forhandling og oppgaver. Det er jo litt gøy å være siviløkonom uten å ha regnet et eneste tall, nesten. Det var veldig gøy og hundre ganger mer lærerikt enn å sitte og holde på å sovne i forelesning.

– Da du visste at du ville satse på fotball, visste du at du ville studere samtidig?

– Nææh, jeg visste at jeg ville bli fotballspiller da jeg var fem år, men bestefar har vært veldig opptatt av at jeg måtte studere, så jeg har noe å falle tilbake på. Jeg har venninner som er like gamle som meg, og som bare har spilt fotball og ikke studert, og de angrer jo nå. Det er ikke noe lettere å vente med det heller, så jeg er glad for at jeg har gjort det.

– Var du en sånn person som tok med pensum på landslagssamling?

– Ja, men førsteåret prøvde jeg å være chill og ikke tenke så mye på karakterer. Det sluttet jeg med. Jeg liker å gjøre det bra, så jeg ristet fort av meg det, for eksempel sånne påfunn som å dra på Backstreet Boys-konsert i Oslo to dager før eksamen. Etter det har jeg vært veldig strukturert, og vi har som oftest vært flere som har studert på laget, så det har hjulpet litt. Men det er jo ikke det du har hatt mest lyst til å gjøre når du reiser med laget.

– Har du inntrykk av at det er flere kvinnelige toppfotballspillere enn mannlige som har studert ved siden av fotballen?

– Jeg har ikke noen tall på det, men garantert ja. Jeg anbefaler å gjøre det, for hvis du ikke har noen form for engasjement utenfor fotballen, sliter du mer når du slutter. I løpet av en fotballkarriere får de fleste både nedturer, langtidsskader, og blir benket. Da hjelper det veldig å ha noe annet å tenke på.

– Hvordan vil du beskrive kvinnefotballen nå kontra da du begynte?

– Hvor skal jeg begynne? Altså, jeg hadde aldri slått gjennom nå, for den utviklingen som har skjedd på banen er stor. Og interessen har jo eksplodert for vår del. Jeg har aldri blitt gjenkjent så mye på gata som nå og jeg blir forespurt om alt mulig rart. Det største er at det er mange jenter – og gutter – som syns det er kjekt. Det har vært litt av det før, men dette året er noe helt annet. Det andre er det profesjonelle, hva det vil si å være toppspiller, og det kommer bare til å gå oppover. Det kommer til å bli mer og mer detaljfokus, både på enkeltnivå og ikke minst organisatorisk, hvordan en god organisasjon eller bedrift drives.

– Er det noe du kunne tenkt deg å jobbe med?

– Jeg har jo den bakgrunnen fra studiene og min vanlige jobb, og jeg ser definitivt at ting kan bli bedre i det perspektivet, men vi får se. At jeg kommer til å engasjere meg i fotballen, det gjør jeg nok, men akkurat hva slags vinkel det blir, vet jeg ikke. Jeg skal i hvert fall ha et halvt år uten å gjøre så mye.

• Les flere nyhetsportrett her:
• Andreas Sjalg Unneland: – Jeg kan aldri bli statsminister i Finland
• Peter Frølich: – Jeg må ha levd en veldig kjip studenttid for jeg har aldri blitt tilbudt, sett eller omgåttes narkotika