Det vanskelige liv, er det gode liv

Jeg er født og oppvokst i Norge. Ett av verdens rikeste og beste land å leve i. Jeg har alt jeg trenger. Tak over hodet. Familie. Venner. Utdanning. Likevel, kunne det aldri falt meg inn å påstå at livet er lett.

Men hvem er egentlig disse menneskene, som mener at livet er lett? Jo, det er de som ikke eier noe form for dybde eller refleksjon.

Livet er bra, men det er faen ikke lett.

Hvis du ser deg om, løfter blikket litt, og tenker over alt du har oppnådd i livet, eller hva de rundt deg har gått gjennom for å komme dit de er. Mener du fortsatt at livet er lett?

Bare fordi du har glidd gjennom livet og ikke greier å se hva som skjer rundt deg, er det egoistisk av deg å påstå at livet er lett. Har du et så simpelt syn på livet?

Men det er helt supert, hvis du synes livet er lett. Jeg kan si jeg unner deg det. Men samtidig er jeg glad for at jeg opplever livet som utfordrende. Jeg kunne aldri byttet ut mitt liv med noen som synes at livet er lett. For hva slags liv er det? 

Jeg mener ikke at du skal gå rundt å tenke at livet er vanskelig kun for å være negativ, men jeg er glad jeg opplever motgang.

Jeg er glad for alt jeg har gått gjennom. Jeg er glad jeg ikke har glidd gjennom livet. Jeg er glad for at jeg har jobbet for å komme dit jeg er i dag. Det er det som har bidratt til å forme den jeg er. 

Men hvordan kan noen mennesker påstå at livet er lett? Har man bare aldri opplevd noe form for motgang, eller greier man ikke reflektere rundt det som skjer i samfunnet? Har man så lite dybde at man ikke ser alt faenskap som foregår?

Jeg kan forstå at folk som aldri har vært glad i noen, aldri har elsket en hobby, aldri hatt en lidenskap, aldri mistet noen nære, eller aldri hatt kjærlighetssorg, mener at livet er lett.

Men finnes de menneskene, som aldri har opplevd noe av dette?

Hvis du fortsatt mener at livet er lett, stakkars deg.