Diagnosenes tyranni

Det er stor åpenhet i offentligheten om psykisk helse. Det finnes et hav av ulike bloggere som villig legger ut om sine større eller mindre psykiske plager, på Facebook dukker det til stadighet opp innlegg fra folk som forteller om sine livskriser og på Aftenpostens debattside for ungdom kan du lese spaltemeter etter spaltemeter med flere private historier om den «tøffe perioden». Men hva hjelper det?

Vi kan trygt konstatere at det er større rom for å snakke om psykiske plager i dag enn i foregående generasjoner. Dette har nok bidratt til å lette på skammen som tidligere har vært knyttet til å bære på en opplevelse av mislykkethet, lav selvtillit, dårlig selvbilde, utmattelse og alt som det vidtfavnende begrepet «psykiske plager» rommer. Om ikke allerede, kan vi si at problemene langt på vei har blitt normalisert.

Men normaliseringen kan ha en uforventet slagside. I verste fall kan det forsterke problemene. Samfunnspsykologen Ole Jacob Madsen mer enn antyder faren for selvoppfyllende profetier i sin siste bok, Generasjon Prestasjon. Dersom pressen så vel som andre plattformer har bidratt til å gi et skjevt bilde av vår generasjon som mer psykisk plaget enn det som faktisk er tilfelle, er det et kjent fenomen fra samfunnsvitenskapene at slike forestillinger i neste omgang kan påvirke atferden vår. Med andre ord kan det føre til en reell økning i psykiske plager blant unge.

Det kan vi ta med oss som en merknad. Likevel ligger nok den viktigste årsaksforklaringen i krav som stilles til dagens generasjon av unge. Skoler og universiteter innrettes i økende grad etter målstyringsprinsipper som gir mer testing, evaluering og vurdering. Konkurransementaliteten slår rot blant de som skal slåss om jobbene i det som tidligere het arbeidslivet, men som vi nå kaller arbeidsmarkedet. Når kravene på en rekke områder økes blir fallhøyden større og det potensielle nederlaget verre. Denne utviklingen kan vi nøkternt beskrive som prestasjonssamfunnet.

Selv om dårlig psykisk helse har vokst til å bli et nasjonalt problem, er løsningene individorienterte. Antall diagnoser har økt betraktelig. Vi kaster oss over selvhjelpslitteratur, søker motivasjon på Instagram eller begynner med yoga eller mindfullness eller hva det nå skal være. Resultatet er klirr i kassen for bloggerne og selvhjelpsbransjen, men en like ulykkelig ungdomsgenerasjon. Hvor blir det av vårt generasjonsopprør?

Dagens unge har sluttet å gjøre opprør, men retter i stedet frustrasjonen mot seg selv. Det er kanskje ikke så rart når spesialister som jobber med disse spørsmålene – ungdomsarbeidere, psykologer, sosiologer etc. – bagatelliserer forekomsten av psykiske plager med at vi har større oppmerksomhet rundt dette nå enn tidligere: problemene blir endelig gjort noe med, er budskapet. Skal vi tro statistikken står vi i beste fall på stedet hvil.

Skal vi få gjort noe med psykiske plager på makronivå må det mer til enn helsesøstre og antidepressiva. Vi må vekk fra den evinnelige diagnostiseringen og over til et fokus som ser sammenhengen mellom samfunnet og den enkelte. Studenter bør særlig rette kritikken mot konkurranserettingen og målstyringen på universitetene og høyskolene. Like fullt håper jeg å se flere facebookinnlegg, gjerne bloggposter også, som sparker mot prestasjonssamfunnet, ikke seg selv. Da er vi på rett vei.

• LES: Er det studentenes plikt å få barn?
• LES: Defor leser jeg på HF-biblioteket