Debatt

Eleven var slitsom og bråkete. Gradvis forsto jeg hvorfor

Jeg tok meg selv i å puste ut av lettelse de få gangene hun ikke dukket opp til timen.

SLITSOM. Øynene stirret intenst mot maten, hver gang hun trodde jeg ikke la merke til at hun så på meg. Foto: Geir Martin Strande/BT
Publisert Sist oppdatert

Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.

Studvest har i fellesskap med Bergens Tidende avholdt skrivekonkurranse for alle under 30 år med tittelen «Det var da jeg skjønte det …».

1. plass 10.000 kr.
2. plass 5000 kr.
3. plass 3000 kr.

Lærerstudent og teaterinstruktør Åsne Berentsen (21) tok andreplassen i skrivekonkurransen.

Hun var alltid slitsom. Etter skoletid, når de er trøtte og rastløse og lei etter en lang dag med fag og lekser, da er mange av barna jeg har i teatergruppen ganske slitsomme. De sutrer, eller klenger på hverandre, tuller og bråker. Og vi som liksom skal lære dem noe, vi blir slitne, og av og til irritable, vi også.

«Hvorfor går du her hver torsdag hvis du ikke er interessert i å lære noe?!» har jeg ropt i ren frustrasjon en gang eller to. Men de fleste av barna gir seg lenge før det kommer så langt. De tar seg selv i nakken og fokuserer så godt de klarer mens vi forteller dem om takt og rytme, formidling og uttrykk.

Tankene deres flyr sikkert til Mac’ern-burgeren som venter dem i bilen på vei hjemover, Xboxen som de får spille på en halvtime før leggetid, eller boken de skal smuglese under dynen mens mamma og pappa tror de sover. Men de klarer å legge vekk alle de andre tankene og konse på det vi teaterinstruktører prøver å formidle. I hvert fall en stund. Men ikke denne slitsomme jenten.

Hun var bestandig like bråkete. Høyt og lavt, småfrekk i kjeften og trassig til tusen. Jeg tok meg selv i å puste ut av lettelse de få gangene hun ikke dukket opp til timen. For møte opp, det gjorde hun som oftest, selv om hun virket fullstendig uinteressert i det vi hadde å si. Hun var bestandig på plass før alle andre, og hun var sistemann ut av lokalet.

Likevel skjønte jeg ikke hva situasjonen var. Ikke da. Jeg lot meg irritere, irettesatte henne gang på gang, stadig med kraftigere stemme og en mer oppgitt holdning.

Hun var stemplet som et problem i våre hoder, og det farget all kommunikasjon med henne. Men så begynte det. Små drypp, her og der. Hun hadde det ikke så greit hjemme, ble det sagt. Storesøsteren var blitt «hentet», far var ute av bildet. Barnevernsansatte var visstnok jevnlig på besøk i hjemmet. Ingen var der for å se henne på juleavslutningen. Ingen la merke til at klærne hennes var overmodne for vask. Eller at buksen, som sikkert hadde vært passe lang for noen måneder siden, nå stoppet halvveis oppå leggen. Ingen tok tak i at hun gikk med tøysko utendørs midt på vinteren.

Jeg begynte å legge merke til mer. Hvordan øynene hennes fulgte med på bagetten jeg pleide å hive i meg før timene skulle begynne. Hun var bestandig kommet før meg, sto ute på trappene og ventet på å bli låst opp for. Jeg kom som oftest rett fra forelesning og hadde ikke tid til å lage ordentlig middag. De øynene stirret intenst mot maten, hver gang hun trodde jeg ikke la merke til at hun så på meg.

En gang kjøpte jeg en ekstra sub og tilbød henne. Hun takket overdrevent, høflig og smilende, ikke slik jeg var vant til å se henne. Så slukte hun maten, som om hun var redd for at den skulle bli tatt fra henne. Det var ikke en smule igjen da de andre barna og resten av instruktørene kom litt senere.

Det store aha-øyeblikket fikk jeg nok aldri, men sannheten gikk opp for meg gradvis – de barna som oppfører seg slik at man ikke får noe lyst til å være hyggelig med dem, det er de som trenger et smil og en klapp på skulderen aller mest. Det er en klisjé, men det er sant, de trenger å bli sett av noen. En lærer, en nabo, eller en vimsete student med deltidsjobb som instruktør. Samme det, bare noen ser.

Man kan ikke alltid redde verden, men det er ikke så vanskelig å kjøpe litt ekstra mat som kan deles. Ta med noen støvler og si at man ikke trenger dem lenger. Eller å skynde seg så man kan komme frem og låse opp en dør, litt ekstra tidlig. Små drypp – som gjør en stor forskjell.

Når jeg er ferdig med utdanningen og kan kalle meg lærer, da skal jeg prøve å bli en lærer som ser.

Les også: 3. plass i skrivekonkurransen: Dagen da jeg kledde meg naken på flyplassen
Les også: Vinner av skrivekonkurransen: No ser eg bygdedyret

Powered by Labrador CMS