Eliteutøvere i ungdomstiden: Hva nå?

Mange bruker mye tid og krefter i ungdomstiden på å bli gode i idretten sin. Det er derimot kun en liten andel som faktisk klarer å nå toppen.

Ifølge idrettsforbundets nøkkeltallsrapport fra 2021 synker tallet på andelen som er medlem i idrettslag med nærmere 60 prosent fra aldersgruppene 13 til 19 år til 20 til 25 år. Grunnene til frafallet kan være varierte og komplekse.

Men hva med de som nesten ble best? Hvordan er det å legge utstyret på hylla en siste gang, etter så mange timer i hallen og endeløse kvelder med terping og trening?

For Anna Stoyanova, Amalie Denise Andersen og Julie Paulsen var det blant annet skader, tidsbruk og motivasjon som satte en endelig stopper for drømmen. 

Fra EM til medisinstudiet på to måneder

For Anna Stoyanova (20) var tiden fra toppidrettsutøver til student ganske så kort. Hun la opp idretten nå i sommer, kun en måned før hun skulle starte på medisinstudiet ved Universitetet i Bergen (UiB). Helt fra hun var syvår var det rytmisk sportsgymnastikk (RG) det hadde gått i.

Anna beskriver idretten som svært tidkrevende, med minst fire timer trening hver dag på toppnivå. Helst to økter om dagen, slik at det fort ble opp mot 30 timer i uken. 

– Det har vært veldig begrenset med hva annet jeg kan gjøre. Men jeg har trivdes veldig, sier hun og skryter spesielt av det sosiale miljøet på treningene. 

På videregående gikk hun på Wang Toppidrett i Oslo, noe som gjorde det mulig å drive med idretten på høyt nivå. Hun og laget var ofte på worldcuper og reiste rundt – med gyldig idrettsfravær fra skolen.

Da hun var 13 år kom hun inn på landslaget. I løpet av karrieren sin har hun vært med på både aldersbestemte og profesjonelle Europa- og verdensmesterskap

– Vi var overalt! Mitt aller siste EM var i Israel, noe som er litt gøy siden mitt første EM også var der, sier hun og lister opp en rekke andre land hun og landslaget har konkurrert i: Italia, Ukraina, Bulgaria og Japan.

Samtidig skulle en karriere i toppidrett kombineres med utdanning. Skolemessig beskriver hun dette som noe utfordrende.

– Det ble ikke så mye lesing som det kanskje burde, så ofte ble det skippertak når vi kom hjem igjen.

Men så gikk det kanskje ikke så verst likevel. Nå har Anna nemlig startet på medisinstudiet på Universitet i Bergen. 

Studiet kom hun inn på rett etter videregående, men på grunn av RGen fikk hun det utsatt i ett år av Olympiatoppen. På dette året skulle hun egentlig deltatt på Universiaden, OL for studenter, noe som hadde vært drømmen siden hun var liten. Men på grunn av korona ble dette utsatt for tredje gang på rad. For å ikke miste plassen sin på medisinstudiet, valgte hun etter dette året å legge opp idrettskarrieren.

Hun tror idretten og satsingen har påvirket henne veldig positivt med tanke på å strukturere hverdagen. Da hun satset, ble hun nødt til å gjøre skolearbeid på den tiden hun hadde. I tillegg blir man disiplinert av å drive med idrett, mener Anna. Det har vært viktig utenfor hallen.

– Motivasjon kommer og går. Dette føler jeg at jeg har fått bruk for i studiet også. Jeg føler idretten har formet meg til den jeg er i dag.

Etter å ha lagt opp idretten merket hun spesielt at hun plutselig hadde mye mer tid.

– Jeg føler jeg har mye mer tid til å være med venner, og til å faktisk fullføre studiet. Det er første gang jeg faktisk har kunnet følge med hele tiden. Nå har jeg også mye mer tid etter skolen og jeg kan være med på å gjøre ting.

Ble tvunget til å gi seg

Men veien ut av idretten like enkel for alle.

Amalie Denise Andersen (21) går grunnskolelærer ved Høgskulen på Vestlandet (HVL). Hun begynte som 13-åring på skiskyting.

Langrenn hadde hun holdt på med så lenge hun kunne huske, men hun fant etter hvert ut av at det var skøyteteknikken som var hennes sterke side. Da ble det naturlig å bytte til skiskyting, som hun begynte å satse på i ungdomsårene.

I likhet med Anna begynte også Amalie på Wang Toppidrett på videregående. Det var mye treninger; med skytingen ble det raskt oppimot 3–4 timer om dagen. 

Tiden på treningl gikk fort utover det sosiale livet og Amalie forteller at hun ikke hadde det hun kaller «en vanlig VGS-opplevelse».

– Jeg var jo ikke like sosial som alle andre; du er jo inne i din lille «idrettsboble›.

På sitt beste vant hun Norgescup og tok NM-medaljer i både skiskyting og langrenn. Drømmen til Amalie var å kunne leve av idretten, satse og gå World Cup.

– Jeg ville jo bli best! 

Slik ble det ikke. De siste to årene av karrieren sin slet hun mye med en nerveskade i foten, som til slutt ble grunnen til at hun la opp. Med til sammen tre operasjoner hadde hun mye rehabiliteringstrening i forhold til andre skiskyttere. Seks måneder etter den siste operasjonen – og uten særlig bedring, innså hun at det ikke gikk lenger.

– Da jeg begynte igjen og det ikke funket, tenkte jeg at hvis jeg skal leve et normalt liv, må jeg nesten gi meg nå.

At skaden tvang Amalie til å måtte gi seg var tungt for henne å akseptere.

– Jeg hadde nesten kjærlighetssorg. Jeg valgte jo ikke selv å gi meg, så det var skikkelig tungt og vanskelig å akseptere. I hvert fall når det er det du har sett for deg at du skal gjøre resten av livet.

 Selv om hun kan savne idretten, forteller hun at det går fint nå. Hun har mye mer tid til å gjøre andre ting og forklarer at hun har innsett at det også finnes mye utenfor «idrettsboblen». 

– ​​ Du kan styre hva du vil helt selv. Før var det krise om jeg la meg for sent, men nå har det liksom ingen konsekvenser for mine mål.

Militæret satte stopper for idretten

Julia Paulsen (22) går andre året på fysioterapistudiet ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), men tidligere satset hun alt på turn. Da hun begynte med idretten som 8-åring startet det kun som en hobby, men på ungdomsskolen innså hun ut at hun faktisk kunne bli ganske god.

– Da var det tretimers treninger fire ganger i uken, og mye skole på siden. Men dette synes jeg egentlig gikk ganske fint.

Treningsmengden økte på videregående. Da var det treninger fem ganger i uken og ofte konkurranser i helgene. Treningene ble også mer seriøse, og Julia valgte til og med å bytte klubb for å satse enda mer på turningen.

I 2019 kom troppen til Julia på andreplass i NM og kvalifiserte seg derfor til nordisk mesterskap året etter. Dette hadde lenge vært målet, men så satte innkallingen til førstegangstjeneste i Forsvaret en stopper for det.

– Jeg nådde liksom akkurat ikke målet mitt. Jeg var på båt i militæret, så da jeg fikk telefon fra treneren min om å stille, og jeg ikke kunne, syntes jeg det var veldig kjipt, sier Julia noe vemodig.

Hun lysner likevel fort til igjen og forteller at hun ikke er bitter over sånn som det ble. Hun ønsket å dra i førstegangstjeneste og få stilling på båt, noe som gjorde det vanskelig å samkjøre med turningen.

– Militæret kom egentlig ganske perfekt. Det kan hende jeg uansett hadde sluttet etter hvert. Det var kjipt at jeg ikke fikk vært med på nordisk, men jeg kvalifiserte meg i hvert fall, sier hun med et smil.

Fysioterapistudenten kom heller ikke skadefri unna idretten, og har selv vært mye hos fysioterapeuter. Begge anklene fikk kjørt seg med rift i leddbånd flere ganger. Etter disse hendelsene måtte hun være ute av idretten i noen måneder.

– Det er jo mye belastning i landinger. Det har vært noen somre på krykker kan man si. Men man må jo ofre litt.   

Til tross for tidligere skader savner Julia turningen veldig. I dag er hun trener for yngre turnere og legger ikke skjul på at det gjør at hun får lyst til å begynne igjen.

– Jeg skulle egentlig på prøvetrening i går, men så tok jeg tatovering isteden, så da måtte jeg nesten vente litt. Men kanskje neste uke!

• Les også: Skulle bli «Norges beste studenthus». Nå er planene lagt på is
• Les også: HVL-valget: Disse kampene skal de ta for deg