– En god og samtidig vond forestilling

Trigga er studentteateret Immaturus sin hovedproduksjon denne høsten og handler om studenten Isa, som sliter med PTSD. Vi observerer henne hjemme på hybelen hvor angsten hennes hindrer henne i å gå ut døra. 

Hun er alene, redd og desperat store deler av tiden. Vi får et innblikk i hvordan det er å være alvorlig psykisk syk, men også hvordan det påvirker de som er glade i henne.  

Karakter finner du nederst i saken.

Sterke inntrykk 

Det er sjokkerende hvor dypt denne forestillingen treffer. Det var tidvis ubehagelig å se på fordi den frustrasjonen karakterene føler på skildres så realistisk at man kan ta og føle på det. Historien er personlig for regissør og manusforfatter Rebekka Vik, og dette skinner virkelig gjennom hele forestillingen. 

Det blir også henvist til Mental Helse sin hjelpetelefon til alle i publikum, som jeg synes er et godt grep, da vonde følelser definitivt kan vekkes av forestillingen. 

Annika Josefin Strømblad, som spiller Isa, får virkelig vist at om det er én ting hun kan så er det å gråte på kommando. Denne forestillingen trenger  en flink skuespiller til hovedrollen, og det har den. Om man skal se på noen tvinge frem så sterke følelser i halvannen time kan det fort bli litt vondt å se på dersom det ikke gjennomføres ordentlig. 

Dette var vondt å se på fordi det føltes så ekte. Strømblad er rett og slett kjempeflink, og desperasjonsskrikene hennes gir publikum frysninger. 

Balansert

Én som kanskje ikke var like flink til å gråte på kommando er Christopher Jonatan Røine, som spiller Leon, kjæresten til Isa.  Ellers har han stålkontroll når han portretterer en bekymret og sliten kjæreste og ekte tårer var dermed ikke nødvendig. 

Karakteren viser hvor tungt det kan være å være den som er glad i noen som er psykisk syk, og følelsen om at man aldri strekker til. En følelse mange nok føler på i løpet av livet. 

Gunnhild Birkeland spiller Jo, Isas bestevenn. Hun vil så gjerne hjelpe til, men forstår ikke helt kjernen av problemene for Isa. Birkeland gjør en perfekt rolle og var et nødvendig tilskudd til forestillingen. Uten henne hadde forestillingen fort blitt alt for dyster.

Jo er definitivt stykkets morsomste karakter, og minner Isa og publikum på at alt ikke trenger å være så seriøst.

Studentinnpakning

Historien omhandler noe som for mange er ganske vanskelig å forstå, men innpakket i en studentkontekst gjør at denne forestillingen likevel er lett å kjenne seg igjen i.  Det gjør det også lettere  å se på forestillingen som har en ellers dyster tematikk.

Alt fra rotete hybel og festbråk til forelesere som ikke kan navnet ditt. Det er godt at det finnes kulturtilbud som så til de grader retter seg mot studenter. Det er jo en fare for at vi ikke forstår dialogen om det ikke blir sagt  «liksom»  i hver setning og i minste fall inkludert ett engelsk uttrykk hvert tiende sekund.

Litt billig humor kanskje, men noe selvransakelse er alltid gøy og noen ganger veldig gøy. 

Alt i alt er  det egentlig veldig lite å pirke på i «Trigga». Noen problemer med lyd og lys underveis var litt forvirrende da dette var en stor del av forståelsen av scenebildet. De har likevel vært kreative med hvordan både lyd og lys beskriver Isas sinnstilstand, og det fungerer godt – når det faktisk fungerer.

«Trigga»  er en god og samtidig vond forestilling om psykisk helse. Den beskriver hvordan det er å ha PTSD og angst, men også om hvordan det er å være glad i noen som ikke har det bra. Den vekker et helt spekter av følelser gjennom et godt og spennende manus, skuespillere med masse talent og kreativ formidling. 

«Trigga» av Studentteateret Immaturus vurderes dermed til en karakter A. 

• Les også: ANMELDELSE: Michelle Ullestad oser av selvtillit
• Les også: Skulle bli «Norges beste studenthus»: Nå er planene lagt på is