Annonse
En inntektsgrense til besvær
Leserinnlegg: Å miste stipendet hvis man overstiger inntektsgrensen er en urimelig straff.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
Min kamerat, Martin, tok for et par år siden en bachelor i markedsføring og ledelse ved Høyskolen Kristiania. Der ble studentene oppfordret til å arbeide ved siden av. Hvorfor? Fordi underviserne mente at dette ville øke studentenes læringsutbytte. Disse studentene bør ikke straffes for å følge opp denne oppfordringen. Derfor må inntektsgrensen økes.
For å beholde maksimalt stipend kan 2018-studenten ikke ha person- og kapitalinntekt som overstiger 177 257 kroner. For flertallet av studenter vil antakeligvis dette være greit nok, men for enkelte er dette en utfordring.
Dersom du, som Martin, har en relevant jobb ved siden av studiet, i tillegg til å arbeide ekstra i ferier, helger og liknende, kan grensen fort overskrides. Den samfunnsøkonomiske gevinsten av masseutdanning er uomtvistelig. Derfor bør alle typer studenter, tradisjonelle som utradisjonelle, gis de samme gode vilkårene.
Dessuten kan det være at enkelte ønsker å arbeide ved siden av for å kunne realisere boligdrømmen. For enkelte er dette den eneste måten å realisere denne drømmen på. Dersom man ikke har foreldre som kan bidra, skal man likevel kunne sette seg i en gunstig økonomisk situasjon gjennom ekstraordinær innsats. Å øke inntektsgrensen kan derfor føre til økt sosial mobilitet, noe vi alltid bør etterstrebe. En økning på 50.000 kroner skulle kunne bedre situasjonen betraktelig.
Så kan man innvende, at man ved å overstige grensen ikke straffes, man mister jo bare stipendet. For meg er dette straff. Staten gir uttrykk for at en viss oppførsel ikke er ønskelig, og gjør man ikke som staten finner best, da skal du heller ikke ha alminnelig gode vilkår. Jeg er prinsipiell motstander av slik tenking. Dessuten frykter jeg at for rigide ordninger kan få den utypiske studenten til å velge bort høyere utdanning.
Annonse
Det er veldig viktig at vi ikke lager systemer som utelukkende tar høyde for den typiske studenten. Også de som tar mer utradisjonelle valg må gis gode forutsetninger. Kun ved å legge til rette for dette sikres studenten reell valgfrihet.
